Mainstream. Hva så?

Bradford Marsalis Quartet med Kurt Elling høres jo i mine ører bra ut. Profft, rett og slett.

Kurt Elling gjestet Moldejazz senest i fjor, i det som må kalles en suksesskonsert. Denne gangen er han med den like velkjente Bradford Marsalis som med sin kvartett er etablert helt i toppen når det gjelder amerikanske moderne akustisk jazz. Dette samarbeidet funker for meg. Det er akkurat så perfekt at det blir godt å høre på. En skal kanskje ikke stikke under stol at det til tider blir vel arrangert, men det kan jeg tåle.

Musikerne er utrolig gode instrumentalister. Det finnes rett og slett ikke feil underveis. Det er tydelig at de trives med det de gjør, og latteren sitter løst på scenen. Det smitter over på publikum. Joe Calderazzo på piano står mer ved pianoet enn han sitter til tider. Vet ikke om det er for å få et sterkere anslag, eller om behovet for å røre på seg blir for stort – men rent visuelt så blir i hvert fall jeg engasjert.

Kurt Elling er en sterk formidler. Han tolker tekstene vokalt og fysisk, slik at jeg ønsker å forstå. Heller ikke han gjør feil. Selv ikke scattingen er “out of tune” en eneste gang.

De kjører en blanding av standarder og nyprodusert materiale for besetningen. Selv synes jeg kanskje at disse nye låtene funker best, da de utfordrer det tradisjonelle lydbildet som ellers går som en rød tråd gjennom hele konserten.

Dette var fint, pent og akkurat det man kunne forvente av et stilsikkert ensemble med en strålende vokalist.