Molde i jazz, fjell og solskinn

Moldejazz i solskinn er sannsynligvis den beste opplevelsen du kan ha i sommer.

Vi som har svevet rundt i jazzgatene her siden 70-tallet, vet likevel at værgudene kan være særdeles innfule, noe som på urettferdig vis får følger for festivalens økonomi. Utepils er ikke så fristende når du er våt til skinnet av et yr som angriper deg fra alle kanter, og termometeret viser 8 grader. Å reise til Molde uten paraply er et tegn på ukuelig optimisme, men i år har jeg faktisk ikke hatt den oppe.

Da vi tumlet ut etter den eminente konserten med Chick Corea fikk man en smule luftfuktighet i dressen, men den forsvant raskt på grunn av all varmen musikerne magasinerte i kroppen min. Makan til konsert er det lenge siden jeg har opplevd. Her snakker vi om en musiker jeg og mange andre med meg har beundret siden vi var i tenåra, og i sitt 75. år river han og musikantene til med et fyrverkeri fra jazzhistorien.

Man kan lure på hvordan jazzfolk blir så gamle og vitale. Andre syter og klager og er utbrent tidlig i 50-åra, men sannsynligvis er det på grunn av mangel på glede i livet. Å være musiker er såvisst ingen enkel tilværelse, med et endeløst reisehelvete, sikkerhetskontroller, forsinkelser, bagasjetrøbbel, jetlag og flymat fra helvete. Tiden på scenen oppveier tydeligvis dette. Å se spillegleden fra folk som nettopp har stått stuck en hel dag på flyplassen i Roma, som har måttet bookes om til charterfly med mellomlanding og som ikke har rukket lydprøve – men likevel leverer en konsert så himmelfeiende overdådig – det må bety at disse folka har en inner mounting flame.

Jeg har alltid vært en forkjemper for fergeturer, fordi de alltid gir deg den lille pausen du trenger, det lille overskuddet du må ha for å fortsette reisen. Å se fergene putre i vannskorpa utenfor Molde er sannsynligvis like sunt for sjelen som en vellykket jazzkonsert. Men, nå skal teknokratene bygge motorvei mellom alle de tusen hjem. Alt skal gå fortere, milliardene skal svis av i tusentall for at det ikke skal være en eneste fergesvele å få i det ganske land, man skal sitte pal bak gasspedalen og se paradiset forsvinne forbi i 110 kilometer i timen, så teknokratene kan skaffe seg enda flere oppgaver og heve enda høyere millionlønn for å gjøre landet til et mindre menneskelig sted.

Nei takk. Gi meg den lille overfarten, gi meg måker og bølger, gi oss de små velsignelsene vi trenger for å ha et godt liv, gi oss musikken som tar bolig inni oss som en inner mounting flame.