Tyst og intenst

Det ble annonsert at forestillingen var av en svært stille natur, og pressen ble da anmodet å dekke konserten med fintfølenhet. For en intens og fintfølende konsert det ble!

Mette Henriette omtales i programmet som «ganske ukjent» fram til hun platedebuterte med et selvtitulert dobbeltalbum på ECM i oktober 2015. Dette kan jo sies å være en sannhet med modifikasjoner, da hennes rolle i det frie feltet i Oslo har vært framtredende i flere år allerede.

Mette Henriette har jobbet med mange kjente navn tidligere, og på platen “Mette Henriette” samarbeidet hun også med samtidsmusikkensemblet Cikada. Med seg på scenen i dag hadde hun pianist Johan Lindvall, cellist Katrine Schiøtt og fiolinist Håkon Aase, og sammen skapte de en av de mest stemningsfulle konsertene jeg har vært vitne til.

Visuell og musikalsk fingerspitzgefühl fremvises på flere nivåer, som når Mette Henriette starter mutters alene, kledd i sort, foran et slør av et sceneteppe som skjuler de resterende musikerne, og det eneste lyset i salen er en spot fra siden og gule LED-lykter fra lengre bak.

Hun lager lange luftbaserte lyder med innslag av rytmisk tungeklikking i munnstykket, som sakte utvikler seg, og sømløst møter en pianotone som gjentas i raskt tempo, men pianissimo. Det er så man ikke merker overgangen omtrent. Deretter legges på myke akkorder, og hver instrumentalist gis den oppmerksomheten de fortjener.

Dette er ytterst ydmyk og respektfull musikk, men uten at den blir unnskyldende eller unnvikende. Det er dempet, intenst, med ei langsom og tålmodig utvikling. De gir hver idé god tid til å modnes, og lydene henger gjerne igjen en stund for å komme til sin rett. Sågar lyden av scenesløret som ble heist opp fikk sin egen plass i lydrommet.

En kan høre kyndig overtonebruk og frenetisk pizzicato. Av og til tror jeg at jeg hører Reich-referanser, som kommer like fort som de forsvinner. Det er utstrakt bruk av extended technique og multiphonics. Generelt er konserten gjennomført med teknisk bravur, og det er flere ganger vanskelig å skille de respektive instrumentene fra hverandre.

Videre endrer også lysbruken seg. Det underbygger og kontrasterer, som når det som spilles er lange, både kraftige og svake toner, samtidig som lysene blinker hissig.

Det er et mørke med denne musikken som jeg ikke klarer å legge helt fra meg, men som jeg ikke heller klarer fullt ut å sette fingeren på. En slags elegisk karakter som muligens inviterer til ettertanke.