Bunnsolid jordomseiling for et litt glissent Alexandraparken.
Ja, hva skal man si? Stian Carstensen er på en måte en sjanger i seg selv. En sjanger jeg har vært svak for helt siden jeg uforvarende ramlet inn på en Farmers Market-konsert på Tante Nøves i Sandefjord i 1993. Men nok om det. Denne gangen var det Artist in Residence Ola Kvernberg som bød til figurativ låvedans, med nevnte Carstensen og Ole Morten Vågan med på lasset.
Og her er det ingenting å utsette på hverken det ene eller det andre. Alt fra den klassiske bulgarske folkedansen Gankino Horo, via Fanitullen og musikken fra Super Mario og diverse irske folketoner og ymse blågress, til salig David Bowies eviggrønne Life on Mars trakteres en spisskompetanse til den ytterste fingertupp.
Det eneste spørsmålet som melder seg er hvorfor det ikke er stinn brakke i parken i kveld. Digger ikke folk trekkspill?
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.png)
.png)
.jpg)
Hvorfor er det ikke stinn brakke? Det tenkte jeg også, der jeg satt og bivånet temposterke og fingerferdige musikanter på høyt nivå
Det er jo et godt programtaktisk spørsmål som det er viktig å reflektere mer over. Var det artistene, musikkformen som var annonsert, bluegrass, (noe det ikke var) eller er det en effekt av neddempingen som festivalen er inne i. Spørsmålet er interessant også ut over denne konserten, det gjelder for eksempel museet og noen andre konserter. Kvaliteten på programmet var på plass., og det har det vært før også. Festivalen som sådan opplevdes i år som luftigere, litt mindre stinn og mer avslappet,mindre stress enn festivalene de siste årene. Det er jo en fin ting, og i samsvar med målsettingene, men bør ikke bli en sovepute.