Ola på nye strenger

Kvernberg på oppdagelsesreise i frijazzens mørke kontinent.  Med blandet resultat.

Årets Artist in Residence inviterer oss med på årets første helimproviserte konsert. Som impro-musiker er Kvernberg et ubeskrevet blad for oss alle – mannen er jo ikke akkurat kjent for å drive med utpreget tut-bært-knirk. Til gjengjeld har han samlet sammen et lite stjernelag fra øverste hylle i miljøet: Paal Nilssen-Love på trommer, Ingebrigt Håker Flaten på bass, og Mat Maneri fra sambandsstatene på bratsj, et nytt bekjentskap for Fireflates anmelder. Resultatet står til laud, men ikke cum magnum.

Det hele starter veldig rolig. Dette er jo ikke uvanlig i frijazzen – alle som spiller sammen for første gang bruker litt tid på å probe hverandre, teste vannet med lilletåa, prøve å skjønne hvor vi er på vei. Allikevel er det i løpet av temmelig kort tid klart at Kvernberg er ute på dypt vann: Han er tydelig utenfor komfort-sonen. Men resten av ensemblet etablerer et bakteppe av dempet pling-plong, samler troppene, og så…

Og så braker det løs. Det er Paal Nilssen-Love som fyrer av startskuddet. Ingebrigt Håker Flaten hiver seg på, og herfra og inn må vi nok si at det er disse to som trekker lasset, med Håker Flaten helt i tet. Mat Maneri på bratsj gjør også en strålende figur, og viser seg å være medlem av en eksklusiv liten gruppe musikere med den noe magiske egenskapen – å høres ut som man er flere musikanter på én gang.

Og det er dessverre dét som tydeliggjør problemet vi gjør vårt beste for å overse: Ola Kvernberg, årets Artist in Residence er ikke med. Ikke misforstå; det er ikke noen krise. Det er ikke en dårlig konsert, bevares.  Men det er ikke til å stikke under stol at det er ikke dette Kvernberg driver med, og det synes, og det skinner igjennom. Nilssen-Love er litt mindre eksplosiv enn vi vanligvis kjenner ham. Håker Flaten later til å jobbe enda litt hardere enn han pleier. Maneri har jeg jo ikke sammenligningsgrunnlag for, men jeg klarer ikke å ignorere at de gangene jeg synes det høres ut som det har løsnet i fiolinseksjonen, så er det Maneri som høres ut som to folk.

Når det er sagt, skal Kvernberg i hvert fall ha kred for at han fryktløst hiver seg uti det, selv om han denne gang havner i baksetet. Han finner tilsynelatende glede i å tråkke opp ulendt terreng – det må jo være kult å få draghjelp av såpass slagkraftige og sjangersikre musikere.

Og det er kanskje dét som redder det hele.

Og det må jo være lov å kaste på tavla selv om man ikke treffer trippel 20 hver gang.