Marilyn på plass på Plassen

Vi kom til Teatret Vårt fredags kveld iført vår T-skjorte fra Moldejazz 2008, med dette årets AiR på magan. Nå var hun tilbake – Marilyn Mazur – med sitt Shamania. Et ensemble med ti av Skandinavias flotteste musikere og med danseren Tine Erica Aspaas.

Vi har hørt dette bandet før, men aldri så godt som her i Molde. Shamania gir jo en assosiasjon til sjamanens betydning for kontakten mellom denne og den hinsidige verden, mellom mennesket og gudene. Når bandet entrer salen til full musikk med perkusjon og sang, er tonen, bokstavelig talt, satt.

For det er perkusjon som står sentralt – som alltid med Marilyn på scenen. Og rytmenes betydning for hensetting til en annen tilstand er kjent fra de aller fleste kulturer i verden. Det er derfor helt naturlig at det er en sjamantromme Marilyn kommer med ved innmarsjen.

Det går over til et fantastisk perkusjon-trio, med Anna Lund og Marilyn Mazur på drivende tom-toms og Lisbeth Diers på annen perkusjon. En samtale mellom de to tom-toms utvikler seg og får bidrag fra de øvrige musikerne i bandet. Lotte Anker leverer en tenorsaksofonsolo som er så sugende god, at allerede der tenker vi at vi er fornøyd.

Men det var ikke bare de nevnte som ville bidra her, alle kvinnene i bandet var spillesugne. På Vossa Jazz tidligere i år var vi avmålte i vår kritikk av bandets konsert der. Det er derfor en stor glede å si at det som skuffet oss den gangen var rettet opp – og vel så det – i dag.

Arrangementene satt så det knaket i veggene, samtidig som de hadde den nødvendige frivolitet. Det var ett band som sto på scenen denne kvelden som virkelig inderlig ønsket å jobbe sammen og gi hverandre rom. Og for noen soli vi fikk. Ellen Andrea Wang på bass, nevnte Anna Lund, Sissel Vera Pettersen – med strålende soli både vokalt og med altsaksofon. Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn, Josefine Cronholm på vokal, Lis Wessberg på trombone og glitrende Makiko Hirabayashi på klaver og el-piano. Dessuten leverer Lotte Anker i tillegg noen sopransaksofonsoli som sitter rett i ryggmargen.

Mazur understreket også lokalets betydning – «Dette er den lekreste sal vi har spillede i». Da samme bandet spilte under København jazzfestival tidligere i måneden, var ankepunktet fra anmeldere at konserten var satt i en sal som ikke var tilpasset bandet. Slik var det ikke nå, noe som bidro til at dette ble strålende.

Dansebidragene fra Tine Erica Aspaas var betydelig utviklet siden sist vi så det, og sammenhengen mellom dans og musikk framsto i dag klarere og tydeligere. Dette ble også understreket ved Aspaas’ kostymeskift underveis.

«Litt av et band! Jeg har aldri hørt det bedre» står det i notatene mine mot slutten av konserten. Som for å motbevise det, drar Marilyn Mazur til med et siste nummer der hun spiller balafon, grovt sagt forløperen for marimba. Det er så medrivende at det er vanskelig å la være å danse. Resten av bandet hiver seg på og viser hvor skapet skal stå.

Shamania satte Plassen på plass denne fredagen!