Organisert kriminalitet

Cory Henry er show, men det er iallefall bra show. Og så heftig publikumsfrieri at det burde være en lov mot det.

Storyville har fungert bra som jazz-alibi på jazzen i år, og å sette Cory Henry på fredagsprogrammet er et godt grep for å forene jazz-folket med helge-folket. (Og det er jo ikke sånn at det ikke er noe overlapp der fra før.) Med utspring i partyjazz-kollektivet Snarky Puppy og en heftig trommeslager på slep, turnerer han nå med plata “Revival”.

Konseptet er kjente og kjære sanger i jazza funk-stil på B3-orgel, el-piano og andre tangentinstrumenter, fremført med snedige jazz-ornamenterte snurrigheter i en potpurri-miks som tvinger en til å spisse ørene.

Dynamikken i slike show er enkel og fengende: Hei dere, hvilken sang spiller jeg nå? Enn nå da? Nå spiller jeg den første igjen, kjenner du den igjen nå da? Haha! Sir Duke av Stevie Wonder. Og der ja, Amazing Grace, aha! Takk, takk.

Si hva du vil, men det fungerer bra på et variert og feststemt Molde-publikum. Musikalitet og talent er det ingenting å si på, heller.

Underveis varieres tangentene mellom Hammond-et, et hangarskip av en synth (av typen “workstation”, som jeg mener sist å ha sett i min lillebrors bryllup) og Storyvilles flotte piano, med og uten solid oppbacking fra trommeseksjonen. Et høydepunkt er en var og (kanskje litt for) respektfull fremføring av Yesterday.

Publikum tar imot alt dette med åpne armer og koser seg glugg ihjel – hvor ofte ser du folk sprette opp fra første rad for å klemme trommeslageren etter en solo? Så dette er innertier for festivalen. Om man tar det for det det er og legger igjen jazz-pretensjonene hjemme, er det ingen grunn til å ikke kose seg med Cory Henrys show.

NB: Anmeldelsen er basert på så mye av konserten som anmelderen orket.