Er’e jazz’a? Eller tenker’u bare på sex?

I år, 2017, er det 100 år siden den aller første plata med jazz ble spilt inn. Dette året er det også 140 år siden Buddy Bolden ble født, den første store spellemannen som sto fram i jazzhistoria. Det er 100 år siden en av jazzens aller største vokalister – Ella Fitzgerald – ble født. I 1917 ble også en av de betydeligste fornyerne av jazztrompet-spill – og av jazz overhodet – født. Vi kjenner ham som «Dizzy» Gillespie. Samme året – elleve dager før Dizzy – ble Thelonious Monk født.

Som om ikke dette er nok, for nitti år siden ble dessuten to toneangivende saksofonstemmer født, vi kjenner dem som Stan Getz og Gerry Mulligan. På toppen av det er det i tillegg femti år siden John Coltrane døde. Han ble dessuten født for bare så vidt over nitti år siden, i 1926.

Det er i år også femti år siden Jan Garbarek utga sin aller første LP. På plata «Til Vigdis» spilte Jan Coltranes tributt til Paul Chambers, ei låt som Garbarek omformet til en tributt til Coltrane og dermed kalte «Mr. JC».

Mens både Jan Garbarek og Terje Rypdal fyller 70 år i år, har dessuten Norges grand lady Karin Krog nylig passert 80.

På denne bakgrunn vil jeg de neste dagene gi noen refleksjoner i essay-form over den improviserte musikkens karakter på kritiske punkter i dens hundreårige historie og hvor den er på vei inn i det 21. århundret. Hvordan skal vi i dag forholde oss til musikkformen som hadde sitt opphav på nordkysten av Mexicogolfen for over ett hundre år siden.

I løpet av årets festival vil jeg skrive noen artikler over slike spørsmål. Håpet mitt er å gi deg et underholdende innsyn i jazzens vesen og underliv, i dens karakter.  Kanskje kan jeg gjennom det bidra til også å stimulere din tenking omkring improvisert musikk, jazz og annen sær musikk som i disse dager strømmer gjennom Moldes gater.

Men først og fremst vil jeg gi deg mange spørsmål og ytterst få svar. Det er, mener nå jeg, gjennom dialogen og refleksjonen vi utvider vår horisont og gir oss ny forståelse. Det skjer ikke gjennom presentering av ferdigfordøyde svar.

Er du uenig, kan du bare ta deg en bolle. Med rosin, uten eller sjokolade, I don’t give a shit. Er du enig, inviterer jeg deg med på en reise de neste dagene.

Jeg skal nærmest selvfølgelig begynne med spørsmålet om jazz er folkemusikk på lik linje med vår egen folkemusikk. Da Louis Armstrong ble spurt om­­ jazz var folkemusikk, var hans svar: Selvfølgelig er jazz folkemusikk. Han fortsatte videre: «Man, all music is folk music. You ain’t never heard no horse sing a song, have you?».

Jazz var folkemusikk – og som all folkemusikk var den en refleksjon av de forhold musikerne kom fra, levde under og hvem de møtte.

Mer enn det, jazzen vokste som vi alle vet ut av sex-industrien. Hadde det ikke vært for New Orleans’ horedistrikt, Storyville, ville jazzen ikke vært den samme som i dag, ett hundre år seinere.

Men heller ikke Molde ville vært det samme. Det bør jo være velkjent at det var dette horestrøket i New Orleans som var det nærmest selvfølgelige forbildet da Moldes nye jazzklubb skulle etableres i 1953.

Men ikke nok med det. Miljøet i denne klubben, med Pingen, Kikkan, Petterson jr og andre – alle disse sto som velkjent er bak etableringen av jazzfestivalen i Molde.

Storyville var full av bordeller, men Molde ble uten disse – sporting houses ble de kalt i New Orleans – ­­­ingen jazzfestival i Molde! Sportshusene i Molde i dag har kuttet ut jazzen.

Men ikke nok med det, i kulturhuset Plassen ble horestrøket Storyville løftet helt opp til øverste etasje.

Uten sex, ingen jazz! Så dette er vår aller første, og nullte ordens hypotese, jazz = sex!

Så får vi se hva de neste dagene bringer av utgytinger.