All that jass & roll

Er det i det hele tatt riktig å snakke om jazz som en musikkform? Eller som sex? Er det fortsatt noe i det hele tatt som holder det sammen alt det vi i 2017 kaller jazz? Er jazz noe overhodet? Eller er det rett og slett selve livet?

Er jazz det nye 42? Svaret på det store spørsmålet om livet, universet og alt. Men hva betyr da spørsmålet? Dette er noe av det jeg reflekterer over i denne serien under Moldejazz i dette jubileumsåret.

Den 26. februar 1917 spilte det som den gangen fremdeles kalte seg Original Dixieland ‘Jass’ Band inn henholdsvis «Dixie Jass Band One-Step» og «Livery Stable Blues». Det er jo et sterkt uttrykk for den sosiale situasjonen i USA at det var et band med hvite musikere fra New Orleans som spilte inn den første plata – et band som kopierte, ikke et band som skapte.

Legg merke til at bandet på det tidspunktet skrev ‘jass’ med to s-er og i gåseøyne. På akkurat denne tida hadde musikantmiljøet i New Orleans selv begynt å karakterisere sin blandingsmusikk med noe som skulle indikere musikkens livlighet, pepp og energi. Noen av dem vågde seg til å omtale musikken som jas eller jass.

Dette afroamerikanske, karibiske rytmer, en låtstruktur som hentet inspirasjon fra en rekke blues-tradisjoner som hadde vokst fram de siste tiårene, og fra en lang rekke arbeidssanger og lokal folkemusikk med sine call-response mønstre.

Men musikken inkluderte også musikktradisjoner fra lokale tyske immigranter, fransk-kreolsk kultur og mye annet. I det hele tatt – musikken utviklet seg gjennom en utøvd praksis på gateplan, etter et Askeladden-prinsipp. Det var en genuin fusjonsmusikk. Jazz fusion var ikke en 1960-talls oppfinnelse!

– Jeg fant, jeg fant! sa Askeladden, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den også. Akkurat som all verdens folkemusikk. Og jazz er jo folkemusikk, ikke sant?

Jubileene som er angitt ovenfor kan gi grunnlag for å reflektere over denne musikkformen – og om det i det hele tatt er en musikkform, eller musikksjanger. Hva er egentlig jazz?

Jeg skal ikke forsøke det samme eksperimentet som det Erlend Skomsvoll gjorde for snart ti år siden med verket «What if? A Counterfactual Fairytale» som han skrev for Trondheim jazzorkester.

Eksperimentet var bygget over spørsmålet: hvor ville jazzen vært i dag om Igor Stravinskij, Arnold Schönberg og mange andre hadde levd og virket i New Orleans og preget den nye musikken?

Erlend Skomsvoll svar er for øvrig at den ville vært om lag på samme sted som i dag. Et poeng vi skal komme tilbake til mot slutten i denne essay-serien.

Ofte hevdes det at ordet jazz har et seksualisert innhold – at å jazze i New Orleans skulle bety å ha samleie, «å knulle». Knullemusikk skulle da være en treffende norsk oversettelse. Det passer jo for øvrig svært godt med at Jelly Roll Morton (hovedbildet) hevdet høylytt at det var han som hadde oppfunnet jazzen.

Pianisten Morton – eller Ferdinand Joseph LaMothe – var av kreolsk opprinnelse. Han tok selv et kallenavn, et artistnavn, som ble oppfattet å ha et seksuelt innhold. Han første spillejobber var på horehus i New Orleans, fra han var 14 år.

Det hevdes at han fulgte med på hva som skjedde på bakrommet gjennom et nøkkelhull – mens han spilte piano. Gledespiken hadde tatt med seg kunden inn dit, og Jelly Roll Morton la opp musikkens tempo og dynamikk, musikkens dramaturgi, etter hva som skjedde i senga der inne. Kanskje var det her Maurice Ravel fikk ideen til klimakset i vidunderlige «Bolero»?

Men ingen vet sikkert. I morgen skal jeg forklare deg min egen teori om hvor jazzen kom fra.