En hilsen til Moldejazzerne fra Henry’s Bar i Vence

Det har kommet noen spitord min vei etter at det ble kjent i offentligheten at jeg ikke skulle til Moldejazz i år. Jeg fortjener dem alle.

Molde er for alltid i mitt hjerte, selv om far min beviselig kom fra Sjøholt på Sunnmøre. Dessuten mener jeg å ha gyldig grunn: Gamle Nordbø har lest historie i et helt år og derfra skrevet et halvannen times konsertreportoar som skal ha premiere på Chat Noir i Oslo den 15. august, på Oslo Jazzfestival, med Gaute Storaas og Vigleik Storaas – og det er hekkan pekkan meg satans mye arbeid for en gammal krok! Det må innrømmes: Jeg er ikke 58 år lenger. Jeg måtte ha noen rolige dager, og jeg slo til på noen ikke-refunderbare flybilletter på noen dager jeg visste at det ikke var øving med Vigleik og Gaute – men det er klart jeg angrer. Å sitte her i sol og 30 grader med en iskald Amstel pils og en fersk baguett med gorgonzola er absolutt ikke det jeg foretrekker. Snarere tvert i mot. Jeg kan heller ikke tenke meg noe verre enn å sitte på fortausnivå og daft betrakte det franske folk som defilerer forbi meg her på Henry´s Bar – unge damer i shorts eller florlette kjolegevanter, muslimske baboushkas, pensjonerte nederlendere med lavt tyngdepunkt og genevernese, kjappe tunisere med pizzaboks på scooterbagasjen, golden retrievere med tungen slepende ned på asfalten, byborgere som kysser hverandre på begge kinn, forelskede par som går tett omslynget forbi eller duer som høflig anmoder meg om en smule av mitt bakverk.

Det er ikke til å holde ut.

Jeg kan selvsagt få min venninne Huguette til å kjøre oss det lille stykket ned til Juan-Les-Pins, der blant annet Jean-Luc Ponty, Bireli Lagréne og Wayne Shorters kvintett spiller. Foreløpig har det ikke skjedd, men på vårt lokale torg fikk vi da med oss The Original Blues Brothers Band med Steve Cropper, Jojje Wadenius og halve bøtteballetten. “Jojje Wadenius from New York!” Jasså? Han bor da på Frogner. Herligheten kostet 25 euro, og da var det 2 andre band først.
Nei, Syd-Frankrike er ikke et levelig sted nå om sommeren. Jeg kan nesten ikke få foraktet nok de såkalte french fries, deres sprøstekte froskelår, deres vedovnstekte pizza med mozarella og spekeskinke, deres kjølige Côte de Provence roséviner, eller, som bildet viser – deres forferdelige skvip ved navn Ricard Pastis som serveres med isbiter og vann fra den lokale kilden, fontaine du Peyra.

Dere er herved advart. Neste år er det Molde.

Vence, Frankrike

Dagfinn Nordbø