Sélébéyone

Steve Lehman utfordrer musikkpressen til 1-0.

Salig Frank Zappa sa en gang at “talking about music is like dancing about architecture.” Jeg vurderte å gjøre en hommage til dette fabuløse utsagn ved å danse denne anmeldelsen istedenfor å skrive den, for denne gangen har nok dessverre Fireflate kommet i skade for å sende feil person til å anmelde. (Dette kan ha skjedd før – red. amn.)

Steve Lehman hadde, foruten sin egen saksofon og prefabrikerte tracks, med seg Maciek Lasarre på sopransaksofon, fabelaktige Damion Reid på trommer og Gaston Bandimic og HPRIZM på vokal. De to sistnevnte trekker hele ensemblet i retning av hiphop, og Fireflates anmelder langt ut på glattisen. For dette er jo et univers jeg ikke vet så mye om.

Men det låt i hvert fall fett nok, publikum lot til å trives, selv om det kanskje ikke tok helt av – og Damion Reid var helt fabelaktig.

Og så lar vi bildene si de resterende tusen ord.

PS: Fireflate beklager at anmeldelsesdansen måtte utgå av hensyn til våre lesere.