ROHEY: en sniktitt på innsiden

Konsertaktuelle ROHEY spiller på Teatret Vårt kl. 24. i kveld. Fireflate var så heldige å rekke en prat med dem om musikken og livet på turné!

ROHEY, er Rohey Taalah på vokal, Ivan Blomqvist på keys, Kristian B. Jacobsen på bass og forholdsvis sunnmørslokale Henrik Lødøen. Bandet møttes på jazzlinja i Trondheim, og har så langt rukket å holde sammen i fire år. De forteller at de alt før innspillingen av albumet «A Million Things» i januar 2016, hadde vært masse på tur, i Norge så vel som Sverige.

De har på disse fire årene rukket å bli signert på det presisjetunge plateselskapet Jazzland og det europeiske agenturet The Good Music Company, samt holdt omfattende turnévirksomhet, både innenlands og utenlands.

Hvem er ROHEY, og – dette er jo en floskel i musikkjournalistisk sammenheng, men – hva er det som inspirerer dere? Det er vel særlig du, Ivan, som skriver mesteparten av låtene. Hvor henter dere inspirasjon fra når dere skriver? Musikken er jo en god mash-up av mange forskjellige komponenter.

Ivan: Ja, akkurat som du sier, er det en god blanding. Vi har jo gått i samme klasse på jazzlinja, og har kick på mange ulike ting, men akkurat i dette bandet henter vi frem groove-siden ved oss selv. Det er soul i vokalen fra Rohey (og passende nok betyr Rohey «min sjel» på arabisk), det er hip hop-beats fra Henrik og det er ofte ganske jazza harmonikk.

Jeg hører mye Dirty Loops i låtene på «A Million Things», er det feil å si?

I: Jeg kan være enig i at noen låter minner litt om det, men ville ikke betegnet dem som hovedreferanse. Det ligner kanskje mer på Robert Glasper, Hiatus Coyote, Thundercat. Jeg er inspirert av hiphop-produsenter som Mndsgn, som har jobbet en del med Ivan Ave og det har jeg lyttet mye på, og sønnen til Bobby McFarrin, Taylor McFerrin.

Det er kanskje den synthtunge siden ved det som gjør at man lett assossierer med den slags band, men jeg opplever at deres musikk er hakket mindre «glætt».

I: Nei, vi vil ikke ha det fullt så slick, men litt mere skittent, med roots, Herbie Hancock og fender rhodes. Vi balanserer nok vårt litt røffe uttrykk med noen vakre og inderlige ballader.

Er det kun du som skriver, eller bidrar de andre også? Hvordan foregår prosessen?

I: Det er jeg som skriver 95%, og så har jeg og Rohey skrevet noen låter sammen. Vi samarbeider ofte om melodi og tekst, fordi det må funke begge veier. Vi må begge kunne stå inne for materialet, det må føles riktig. Vi kaster ballen fram og tilbake.

Deretter går journalisten på en blunder ved å spørre om vokalisten står for mesteparten av det tekstlige (skam på skambeinet). Dette blir dog tilbakevist. Det er forfriskende og deilig å treffe jazzinstrumentalister som er opptatt av tekstlig innhold.

I: Det er viktig at teksten er noe jeg kan kjenne noe for og relatere til, om det er synspunkter som rører ved politikk eller relasjoner. Da blir det minst dobbelt så sterkt for meg. Vi har nære prosesser om dette.

Rohey: Med tanke på at jeg faktisk bor i en annen by – jeg er i Trondheim, mens de andre tre er i Oslo – ofte er det sånn at de andre har trio-øvelser, og så når jeg er der nede, har vi øvelser sammen. For at det skal funke må man gjerne høre på låtene på forhånd, og når man deretter kommer til øverommet kan man sparre på idéer og innspill. I slike situasjoner kan både rytmikk og melodi endre seg. Man prater og evaluerer fortløpende for å sjekke at alt faktisk sitter. En «on-going process» og dialog!

Ivan: Når vi får ut en låt og spiller den live, kan den vokse og få et helt nytt liv.

R: Låtene fordøyes liksom etter hvert.

Hvordan føles det å skulle spille i Teatret Vårt i kveld?

R: Det er jo utrolig gøy! Har vært her flere år, for to år siden spilte vi rett der borte i Alexandraparken.

Det har gått veldig fort fra type småskala-gigs til store scener!

R: Det er vi veldig takknemlig for, og veldig glad for at vi får komme tilbake og spille på Plassen. Det er jo dødsfett! Vi gleder oss masse til konserten i kveld. Og nå er det jo utrolig deilig vær ute!

Á propos, Bernhoft skal jo også spille senere i uka – hvordan var det å være på turné med dem?

R: Å være på turné med Bernhoft fikk jeg personlig masse ut av. Det var veldig gøy å kunne observere og analysere forskjellige aspekter ved turnélivet, og hvordan de gjør ting. Alt fra små detaljer, hvordan de løser ting, og det musikalske. Der lærte jeg mye.

Hva kunne dere tenke dere å få med dere av konserter idag? Det er jo ordentlig piano galore i år på Moldejazz!

I: Jeg skulle gjerne ha sett Herbie Hancock! De sa at det blir fullt, men at man kunne være heldig hvis man var tidlig ute. Jeg så Daniel Herskedal for to år siden i kirka, og da storgråt jeg, det var en av de fineste konsertene jeg har sett. Han kunne det også vært kult å få med seg. Jeg lokkes også av pianistene, blant annet Eyolf Dale.

Fireflate kan avsløre at Ivan heldigvis fikk ordnet ekstrabillett for å se idolet Herbie Hancock til slutt!