Inderlighet på enderim

En gang midtveis i 70-tallet skulle vi tro, sto Sigvart Dagsland som guttesopran i Stavanger Domkor. Sikkert from som en engel, med vannkjemmet hår og med lys i hånden. Onsdag kveld sto han på scenen under Domkirkens høybuede tak og sang om kapp med himmelens engler, og jeg er ikke så sikker på om forskjellen er så stor fra tensing-gutt til voksen artist. Og det menes i den mest positive betydning.

Og fordi det ikke kan være noe å lure på at Dagslands sanger — i hvert fall dem som kom i utvalg under denne konserten — bearbeidet av den eminente Tord Gustavsen, er av den sorten som ofte dveler ved religiøs tro og tvil. Hva er da mer naturlig enn å forme denne anmeldelse som en parabel? Eller lignelse, om man vil. Dog, i motsetning til den bibelske varianten, som jo forteller om hendelser som ikke har funnet sted; for å forklare et poeng, eller utsi en viktig moralsk lærdom, handler denne om det virkelige livet.

Det skjedde altså i de dager da det var utgått et rykte fra Moldejazzen om at en herre fra lenger sør i riket ved navn Sigvard Dagsland skulle komme for å tralle litt i byens åndelige storstue, selveste Domkirken. Og folk kom fra de innerste kriker i regionen, og fylte kirken til siste benkplass.

Og biskopen i Domkirken, kledd i sine stateligste pontifikalier, ønsket alle velkommen og fortalte med stolt mine at kirken nå er blitt en viktig arena for moldejazzen. Det store, vakre krusifikset som pryder veggen bak podiet var denne kvelden lyssatt i dust blått, der Kristus ser ut over kveldens salvede med et mildt beskuende blikk. Visste man ikke bedre kunne man tro at Sønnen selv når som helst ville bryte ut i en lignelse.

Inn på podiet kom Sigvart Dagsland i lys dress med løs slipsknute og guttaktig piggsveis, fulgt av sine medmusikanter. Det er altså den eminente tangentisten Tord Gustavsen som har kuratert herr Dagslands sanger og gitt dem nye arrangementer. Han har bearbeidet disse inn i et gjestmildt jazzlandskap, og de fleste av dem er hentet fra Dagslands repertoar av religiøse sanger. Men det var også tydelige innslag av gospel, folkemusikk og tangorytmer.

Mange av arrangementene hadde en særegen sjarmerende kantethet ved seg, og sangene er hentet fra hele Dagslands karriere, helt fram til hans foreløpig siste og 20. plateutgivelse “Røst”, som kom i fjor. Det må også nevnes at på tekstsiden har Dagsland i en årrekke samarbeidet med Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted, og Hillestads “stemme” er derfor også sakralt og mektig til stede denne kvelden. Og Sigvart Dagsland har tonene i sin munn, og fremfører tekstene tydelig og med en dyp uforstilt inderlighet.

Nå er ikke kveldens artist en mann for listetoppene, men de mange tilreisende fikk både “Et glimt av himmel” der et kor bestående av “de vakreste stemmene i Møre- og Romsdal” sang med, og “En stemme for de stemmeløse” og “De umulige”, der det sågar var spredte tilløp til allsang.

Sigvart Dagsland har alltid hatt noe viktig på hjertet, og sangene som ikke har et kirkelig innhold, handler ikke akkurat om dilldall, de heller. Han er en profesjonell formidler, og de stutte fortellingene mellom sangene er både morsomme og poengterte.

I tillegg til Dagsland og Gustavsen gjør Sigurd Hole på bass og Torstein Lofthus på trommer en finfin jobb. Vi må heller ikke glemme Trygve Seim, hvis klare saksofontoner fylte ut lydbildet på to av sangene.

Så hva kan man da eventuelt lære av denne lignelsen fra det virkelige livet: Vel, neppe annet enn at noen ganger kan selv en sang med enderim flytte din bevissthet bittelite grann.

Onsdag i Domkirken var en slik kveld, og vi takker Sigvart Dagsland og kompani for det.
I luther glede over opplevelsen ble vi inspirert til å levere avrundingen av denne epistel som en hyllest til artisten  – på rim:

Til Sigvart:

Han er ringeren for brustne sjeler
og gjenlyden av sorg og savn
Hans stemme varmer og gleder
når han hvisker fram Guds navn
Han er en blindgjenger i livet
som oss, med væskende sår
men hvis du lytter under gatens larm
kan du høre hans fadervår.