Jarlen av Moldejazz er på plass!

Og vi i Fireflate var heldige nok til å få møte Jarle Bernhoft under lydprøven i dag for en liten prat.

Nok en gang er Jarle Bernhoft på plass, nå med the Fashion Bruises. De spiller i dag på Romsdalsmuseet klokken 17.

Vi tuslet oppover og fikk treffe Bernhoft litt etter 11:30, med kaffen i hånd og oppvarming til lydprøve unnagjort. I programmet omtales han som Jarlen av Moldejazz, og da drar han på smilebåndet og spør om det er sant?  

Og det er det – og Jarlen av Moldejazz med The Fashion Bruises er klare for dagens konsert. I forberedelsene til sine konserter har de hatt en litt mer old-school tilnærming.

Det vi har gjort er å gå inn i sånn nesten som vi gjorde i gamledager, som tenåringer å spille bandøvinger. Prøve ut nye ting sammen. Også har vi liksom prøvd ut nye låter og sleppt en ny låt per gang vi har vært ute – så jeg trur vi får plass til en ny fremføring i kveld og.

Når vi snakker litt om hans forhold til Molde forteller han om dagens løpetur, hvor han kom seg opp til skihytta. Han forteller at det er vakkert her oppe og at han setter pris på Molde, og å få komme tilbake. Han blir rett og slett øm av landskapet her.

Selv før han har rukket å få drukket opp kaffen sin, er Jarlen en meget reflektert mann. Jeg ba Bernhoft om å snakke litt om sin nye EP – The Morning Comes – og det er ingen tvil om at det er mye tanker lagt ned bak låtene, som følgende utsnitt fra samtalen vil belyse:

Ja, altså den EP-en er jo, den EP-en er jo en slags sånnderre finne ut av opplevelser i USA egentlig. Em, jeg har et sånn veldig sterkt forhold til dette her med hvem jeg er, hvor jeg kommer fra i forhold til hva slags musikk jeg spiller – hvilken arv jeg på en måte er en del av, om du vil, hvilke skuldre jeg står på. Og da er det en veldig potent debatt nå føler jeg, med på en måte hvite aritser som på en måte nyter godt av en svart kulturarv som er, altså det er mye brokete – det er mye lidelse i det da.

Jeg tenker at det er veldig mange artister som, som ikke nødvendigvis, det kan hende de reflekterer over det, men det kommer ikke til uttrykk i teksten til musikken deres så veldig godt. Så tenkte jeg det at her er jeg, på en måte en forholdsvis blek/lett solbrent nordmann som kommer til USA og bøller med svart musikk. Og så er jo kona mi jo fra Kapp Verde. Eller faren hennes er fra Kapp Verde, som er rett og slett befolka bare på grunn av slavehandel. Så alt som er fint i mitt liv, både musikk og kone er på en måte en veldig sterk, – vel det er jæskla mye som er hudfargebetonet lidelse i den … det er mye rasisme bakover i det som jeg nyter godt av.

Så jeg kan ikke unngå liksom å legge merke til det. For meg spesielt de årene i USA, for meg som er opptatt av de tingene der. Det er jo nesten som om, hvis du er opptatt av fred og kjærlighet og weed, så bo i SF i 1967. Jeg følte at det var virkelig helt midt i smørøyet i forhold til alt som skjedde da med – altså, Ferguson saken er den som kanskje har fått mest oppmerksomhet. Men jeg syns ikke det nødvendigvis er den mest, eller den tyngste saken på sett og vis. Det er så mange av sånne politisaker – hvitt politi dreper svarte – det var så mye; det ble så voldsomt. Så jeg tenkte at det her gåkke an, for meg som låtskriver; så går det jo ikke an liksom å bare skrive en kjærlighetssang.

Ikke bare er musikken nydelig, men den er gjennomtenkt og reflektert – Jarlen av Moldejazz skuffer ikke.

Til slutt oppforder Bernhoft folk til at de skal stå tett sammen og kose seg på konsert i kveld: Jeg bare håper ikke folk glemmer å stå tett inntil hverandre – selv om det er varmt nok. For at det er liksom litt sånn pingvin-mentalitet er bra når man er på konsert; man skal vugge litt sammen. Så det håper jeg da. Også blir det mye bedre å spille for folk uten solbriller. Så kom dere opp til Romsdalsmuseet i dag, smush dere sammen, hiv solbrillene til side og gjør dere klar for Jarle Bernhoft and The Fashion Bruises!