Og bakom promper solisten

Er jazzen født i New Orleans eller Chicago? I Storyville eller i South Side? Og hva har det med flatulens å gjøre?

I fransk-kreolsk-tyske New Orleans og Louisiana hadde en raskt økende befolkning av frigitte slaver etter 1865 tatt med seg kulturen sin inn i en ny tid. En kultur som var utviklet under meget trange og strengt regulerte forhold.

Fra møtet mellom disse tradisjonene og kreolske og tyske folkemusikalske tradisjoner vokste det etter hvert fram ny fusjonsmusikk. Denne fusjonsmusikken omtaltes tidlig som cakewalk, etter hvert ragtime, hot music og andre navn. Jig bands og jig piano var også en betegnelse på den utøvde musikken. Jig har antakeligvis sitt opphav i den kontinental-europeiske bondedansen som ble gitt betegnelsen gigue eller gig.

I utøvelsen av denne musikken var det som i all folkemusikk mye improvisering. I miljøet rundt horestrøket Storyville og Basin Street i de fattige delene av New Orleans og andre deler av Louisiana vokste det fram en lapskaus av musikk som ble spilt i barer, på gata og i horehusene.

Det første store navnet som pekte seg ut som utøvende spellemann som vi ville kalt det her på berget, var han som må karakteriseres som New Orleans’ Myllarguten. Kornettisten Buddy Bolden ble født for 140 år siden, og var i det første tiåret etter 1900 den mest toneangivende stemmen på gatene i New Orleans.

Det var Bolden som skrev klassikeren «Funky Butt» – en referanse til promp og annen drit og dets umiddelbare opphav. Og ikke minst lukta etterpå. Det påstås at bare det å plystre melodien i offentlig rom ble ansett som usømmelig og slibrig.

Med det skapte han også et begrep som ble intimt forbundet med den nye musikken. En norsk sekstett som spilte en moderne fusjon av New Orleans, hard bop, tango og my mer tok det som sitt navn. Siste plate med bandet er så vidt jeg husker fra 2013.

Bolden skal også ha vært den som introduserte det rytmiske mønsteret som ble benevnt «the Big Four», et fire-taktig mønster (4/4) som har sitt opphav i den to-taktige (2/4) habanera-rytmen. Ifølge Wynton Marsalis er det første gangen at basstromma synkoperer.

En guttunge som vokste opp i Storyville-miljøet på denne tida tok opp arven etter Buddy Bolden og førte den videre. På gatene i New Orleans fikk han kallenavnet Satchel Mouth, etter hvert forkortet til Satchmo. Vi snakker da selvfølgelig om Louis Armstrong, som ble opplært av en annen storhet i New Orleans; King Oliver. Om Bolden er Myllarguten, så er vel Armstrong jazzens svar på Jørn Hilme.

Så i 1916 begynte det å skje noe. USA gikk med i første verdenskrig og industrien i stålbeltet eksploderte, med tilsvarende vekst i etterspørsel etter arbeidskraft. Mange afroamerikanere fra sørstatene trakk nordover – og mange endte opp i Chicago. South Side i Chicago ble en smeltedigel slik Storyville hadde vært det.

Markedet for musikerne var nå nordpå – det var her det var spillejobber og penger å tjene. King Oliver dro, og ikke lenge etter fulgte Armstrong. I Chicago endret musikken med nye fusjoner. I 1925-27 spilte Armstrong inn sine Hot Five og Hot Seven-skiver – og med «Potato Head Blues» fra 10. mai 1927 var den moderne jazzens form satt.

Nå forlot man endelig den kollektive improvisasjonen og det var den solistiske improvisasjonen som ble forbildet. Først nå kan vi egentlig snakke om jazz i moderne form. Så vi kan da høytidelig proklamere at: Nei, jazzen er ikke ett hundre år. Den tiende mai i år var jazzen nitti år.

Den gamle musikken var ikke lenger jazz, den ble etter hvert beskrevet som «Dixieland music». Musikk fra Dixie, fra sørstatene, fra landet sør for Mason-Dixon-linja – den linja som landmålerne Mason og Dixon trakk opp i 1767, i grensekonflikten mellom Maryland, Delaware og Pennsylvania.

Men selv i 1927 var det uklart hva den nye musikken egentlig var. Helt siden de første kimene til den nye musikken tilbake i 1880-årene, hadde fusjon vært et sentralt kjennemerke – at musikken hentet inn trekk og inspirasjoner fra all mulig annen musikk. Men derfor var også musikken i kontinuerlig forandring – og nærmest umulig å fange i en strikt definisjon.

Det var lettere å si hva jazz ikke var. Eller ikke å si noe i det hele tatt! Men mer om det i morgen.