Lassen på gassen

I Storyville på torsdagskvelden er det tid for å høre Harald Lassens nye kvartettt. Med Stian Andreas Andersen på bass, Tore Flatjord på trommer, Bram De Looze på klaver – og Harald Lassen på tenorsaksofon og perkusjon.

Bli med til en mørk klubb i New York på midten av 1960-tallet. Slik opplevdes det i Storyville denne kvelden. Her fikk vi en liten smak av hvordan det kan ha vært å høre John Coltranes klassiske kvartett i en trang jazzklubb i nærheten av Manhattans 52. gate.

I rollen som Jimmy Garrison, Stian Andersen, på trommer Tore «Elvin» Flatjord, og Bram «Tyner» De Looze på klaver og el-piano. Og med Harald «Trane» Lassen på saksofon.

Og vi kjenner at vi savner klubbkonsertene på norske jazzfestivaler. I dag løper vi fra konsert til konsert, og vi er alltid og hele tiden på konsert. Den uformelle klubbkonserten hvor vi møter det helt nye. Som det var å høre Jan Garbarek/Bobo Stenson-kvartetten første gang i klubben Lucullus.

Og nei, vi savner ikke sigarettrøyken – den gangen da man kunne skjære lufta opp i terninger med kniv. Men stemningen, friheten, roen, nyhetsgleden, den savner vi. Da vi opplevde oss selv som trendy og individualistiske, der vi satt med Lillehammer- eller Peterson-pipa i munnviken og med halvliteren duggende på bordet foran oss.

Dette fikk vi en liten smak av i Storyville denne torsdagskvelden. Harald Lassen legger ikke skjul på sin fascinasjon for afro-amerikansk avantgarde-jazz. Med sin nye kvartett har han det perfekte redskapet til å levendegjøre drømmen.

Stian Andersen og Tore Flatjord er som et damplokomotiv i høygir. Det er fortsatt det vakre, engelske lokomotivet «Mallard» som innehar hastighetsrekorden for damplokomotiv, men denne power-duoen i kvartetten Lassen er ikke langt unna. Det pumpes og dunkes i musikkens dypere regioner, som om man skulle hatt betalt for det. Og det har man jo!

Lassens låter viser at han til fulle har forstått epokens musikk, og at han evner å løfte den opp og revitalisere den. Det er driv og dynamikk i musikken som framføres – som vi kjenner fra plata «Rainbow Session» med Harald Lassen og den belgiske LABtrio.

Med seg fra LABtrio har Lassen pianisten Bram De Looze. Han leverer et pianospill så smertelig vakkert at vi sitter helt frampå kanten av stolen og nesten vipper overende.

Det er impresjonistisk, det er improvisert, … det er vakkert! Det er selve livet. Lassens tone i tenor-saksofonen er så full av historie at hele anegalleriet etter Coleman Hawkins og Dexter Gordon passerer revy for mitt indre øre.

En vals i ca. 100 bpm – «Vals i hundre» noterer jeg på blokka — utvikler seg til en polyrytmisk regnbue, like full av alle verdens farger som brua Bifrost som forbinder Åsgard og Midgard. Noen toner som minner om Kurt Weil farer forbi.

Etter en drøy times vitamin-innsprøyting er det med fornyede krefter vi går ut i festivalnatta for å få folkefesten i ansiktet. Av og til er det svært godt å være i Molde under jazzfestivalen.

Klikk på bildene under for større versjon. Alle foto: Ruben Olsen Lærk.