Skal ikke si så mye om det, bare kort. Om kort.

Det er inniblant en ubetinget fordel å ha et slags kort i Moldejazz. Det å komme til kort uten kort skjer, og man kan sjølsagt komme til kort med kort også, om det er fullt.

For hovedsponsoren – publikum – skal jo få den varen de betaler for først av alle. Musikken og musikerne lever jo av det. Moldejazz lever av det og kanskje hele verden ville stoppet opp om alt var gratis.

Nok om det.

Noen av oss jazzdinosaurer beveget oss i Alexandraparken onsdag kveld, eller rettere sagt tidlig torsdag. Veldig tidlig, bare så vidt 20.juli hadde startet. Helt utnullet, med andre ord, og alt vi opplevde kvelden før med de fantastiske musikerne Herbie Hancock og Pat Metheny/Arild Andersen og kobbelet med kremmusikere de hadde med seg … det telte ikke lenger. Ny dag, nye muligheter.

Så det å gi seg natta i vold der nede i det sydende partyhavet i Alexandraparken … bad idea! Jeg skuet mot himmelen for å se om en komet var på veg for å utrydde oss jazzdinosaurer som stolpret duknakket sidelengs gjennom folkehavet. Krabbegener, men langt fra på krabbestadiet.

Gamle dager, derimot. Hå, det skulle dere vært med på. Penger hadde vi bare hørt om, og det vi hadde det delte vi på så alle kom seg inn.

Men mye skjedde før vi kom så langt, hvis vi kom så langt.

Først måtte vi kjøre i kø med toget fra sentrale, kondisjonerte strøk for å komme til plassen ingen hadde drømt om fantes, men der det var så kult. Molde!

Men i følge Sunnmørsposten dreiv hasjrøyken over småbyen så alle ble rusa.

Neida, det var fjellene vi blei rusa av, og den øl’en vi måtte helt på ølpolet for å få tak i. Men alle skulle dit, så det var bare å følge strømmen med de overtunge sekkene og skulderveskene vi alle skulle ha på 70-tallet. Skuldre hadde vi ikke, med skuldervesker og gamle, slitte militærjakker med innbilte kulehull i. Kult!

Billettkøene. Bestemme seg for hvilke av de konsertene som ikke var utsolgte og ikke var for dyre vi skulle på. Spilte jo ingen rolle, for vi visste jo ikke hvem de var disse med amerikanske, afrikanske og latinske navn.

Jøss, de snakket jo riksmål flere av de bak disken! Vi skjønte hva de sa, og de skjønte at vi var fulle, for på den tida måtte man drikke seg til mot for å reise til eksotiske steder, og vi hadde kanskje smugdrukket ei flaske Trubadour rosavin på ferga.

Men fikk vi billetter? Ja. Men med beskjed om at det nok var noen meter å gå til Jazzcampen. Og at vi burde stille opp i god tid for å få god plass på Kulturhuset.

Hvor nå det var… Hadde de ikke bare bedehus her på vestlandet?

Gå i kø til Jazzcampen, spesielt tynget av rare dråper fra himmelen som lett lot seg assimilere i militærjakkene.Og ølbagasjen vår. Mat? Det var mye loff og salami igjen.

I kø for å få teltplass. Sette opp teltet? Neiiiida. Dagen var ennå ung! Dagene var mye yngre på den tida. Og køene for å komme seg på bussen så mye lengre. Noen sendte rundt øl på bussen, og på den tida drakk vi alle av samme tuten. Hele Molde drakk av samme tuten, trodde vi. Hele verden!

Og vi var midt i verden.

Og det regnet bare litt ute.

Vi fulgte køen oppover og byen var ikke så bratt som vi hadde fryktet. Enda vi hadde klatresko var det lett å gå, og vi hadde jo noen små øl. Alle hadde klatresko på den tida. Og militærjakker. Eller seilerstøvler og oransje regnjakker.

Uansett var det DEN køen. Langt oppover en grusgang, men alle holdt vi varmen og tålmodigheten oppe ved å røyke. Det holdt de bittesmå skadedyra vekk. Knott, sa de!

Men til vår overraskelse var det ikke noen som røkte hasj, slik som på Kalvøya, Ragnarock eller andre planeter vi hadde besøkt.

Og køen vokste. Og vokste. Og vi syns noen foran oss beveget seg, og da beveget vi oss framover, slik at vi klumpet oss sammen og tråkket på hverandre og måtte inhalere underlige parfymelukter fra jenter som hadde vært på Interrail og omga seg med en duftediameter på 3 meter.

Før var besserwisserne høyrøstede og hadde alle platene til den og den og hadde vært her året før og mange år og vært på konserter i Hyttogpinia og visste alt som alle i køen burde få vite også, og særlig om teknikken og grooven.

De som slo om seg med Coltrane og Rollins og var på fornavn med danskekompet og sluttet annenhver setning med ‘ass, de var konger i køen, og den vokste bak oss og klumpet seg sammen foran oss. Og noen ble iltre og måtte tisse, og det gikk folk med kort forbi oss og enset oss ikke.

Insidere!

Herregud! De sa klokka 20, og det sto på billetten, men den var jo kvart over! Pokkers festival!
Beskjed? Neiiida. Ingen fikk beskjed om noe før i tida, og noen der fremme begynte å sparke i døra. Det kom sure og svette fjes ut og sa vi skulle roe oss!

Enda flere kortfolk kom forbi og vi røkte og drakk siste slantene, og de med alpelue og grått hår fikk strammere munner.

Jenter og gutter på vår egen alder forsvant bak busker for å tisse og trodde de skulle få tilbake plassene sine i køen da de kom tilbake. Det ulmet! Noe var på gang! Noe ondt! Men så – du store verden – de åpnet der framme! Vill jubel! Virvar i køen! Neida, det var beskjed om at lydprøvene tok lengre tid.

Hah, for trompetmannen var jo kjent og fra USA og faderullan som vi hatet trompetmenn og viktig-Per’er fra USA som lot oss stå der ute i duskregnet.

Joda, det ble konsert. Vi kom inn. Før i tida kom alle inn! Og musikk ble det. Ingen musikk som den som var før i tida. De tok’n heeeelt ut! Legendarisk! Alt var legendarisk! Ikke minst vi …
Og vi sto langs vegger og oppe i trappeganger og røyken dreiv over lokalet, og verdens første plastglass ble fylt opp av det vi hadde råd til, og noen av oss hadde til og med påfyll i de store skulderveskene våre.

Vi kom inn! Og ut kom vi, fulle av røyklukt og øl som vi ikke hadde råd til, men hadde kjøpt i store plastglass. De hadde vi plassert oppå hverandre på bordet på Kulturhuset, og vi hadde enda høyere plastglasstårn enn nabobordet.

Så kom de der sure vaktene med strenge blikk og plastposer og ødela all kreativitet og sosial samrøre. Her prøvde vi å bygge samhold!

Jazzpoliti! Molde! Gledesdrepere!

Vi elsket legendariske musikere, også trompetister fra USA som blåste som guder og – jøje meg – de kom til og med tilbake for å spille ekstranummer! For oss!

Jo, vi var nok et helt spesielt publikum der på 70-tallet. I dag er det ingen som tror på dette der de vaser rundt i Alexandraparken på veg mot en plastikkdo eller spiser hamburgere eller danser med vaktene. Vakter? Som smiler og tror det er slik det skal være. Hva tror de i Molde?

At vaktene skal være gledesspredere?

Det tror jeg og …

Previous post

Jazz er hva for noe, sa'ru?

Next post

Pat Metheny & TJO - uforløst

Ole Foss

Ole Foss