Kraften i kollektivet

Nei, hva skal man si? Om ikke artistene Pat Metheny og Jaga Jazzist er nok, og i tillegg i et samarbeid!

Nattkonsertene i Teatret Vårt har i mine øyne blitt noe av det som utpeker seg på Moldejazz. De har nesten klart å holde i hevd de opplevelsene og stemningen vi fikk i det gamle kulturhuset. Når det er sagt så er lyden inne på Teatret Vårt meget god, og veggene klarer å svelge unne ganske mange desibel.

Som band er Jaga Jazzist en institusjon du ikke kommer utenom i norsk jazzhistorie. De har preget scener ikke bare her i Norge, men i hele verden i flere tiår og på mange måter satt standarden for veldig mange unge musikere. Dersom du ser hvem som spiller i dette bandet, så har alle sterke, selvstendige karrierer. Som band har de klart å skape et sound som er gjenkjennbart, massivt, men samtidig subtilt nok til å få fram de mange individene bandet består av. Så også i går kveld, men i tillegg sammen med et av jazzens store ikoner, Pat Metheny. Metheny som gjennomfører en slags mini-residens denne festivalen hadde selv ytret et ønske om å få spille med Jaga Jazzist, og da muligheten åpnet seg i år var ingen av dem vanskelig å be. Martin Horntvedt, som for anledningen, og som så ofte før var bandets talsmann fra scenen, ytret flere ganger gleden og æren av å få spille med Pat. Og det virket som om dette var gjensidig.

De har knapt hatt tid til å øve sammen, og hvordan de i løpet av så kort tid har klart å skape det de gjorde i går er rett og slett utrolig. Miksen mellom noen av Pat Metheny sine låter og Jaga sine låter fungerte som ei kule. Sammen med et spektakulært lysshow, nøye planlagt og godt gjennomført, så ble dette rett og slett overveldende. Den kraften som ligger i kollektivet, bandets rytmiske tilnærming og kvalitet er så bejaende at jeg kjente det i hele kroppen.

Pat Metheny klarer å skape et rom inne i den lydveggen som Jaga Jazzist skaper. Han finner de små hullene som må og kan fylles, og gjør det. Samtidig skjønner bandet at de må arrangere låtene slik at de lar han slippe til også. Både over under og midt i. Jeg må få rose lydfolka som klarte å skille ut instrumentene i bandet på en slik måte at alle fikk en tydelig stemme. For det kan ikke være enkelt med et slikt konsept.

Jeg tør påstå at dette var det tøffeste samarbeidet og den tøffeste konserten på Moldejazz 2017. Det virket på mange måter som om dette var en naturlig konstellasjon, noe som bare var «meant to be». Det var fullt i Teatret Vårt, både nede på gulvet og oppe på galleriet, men det trengte denne konserten. Vi som stod der var sammen om å få oppleve en av de konsertene som vil huskes.