Og bakom skogen synger fuglene

Åpningskonserten med Maria Schneider og Ensemble Denada satte standarden for årets Moldejazz. Det kan vanskelig bli så mye bedre enn dette.

Maria Schneider er en av de mange musikere som er opptatt av fuglene og deres sang, og som bruker dem aktivt i sin musikk. Slik som Olivier Messiaen, Egil Kapstad og Marius Neset. Og fuglene fløy i skarer gjennom Bjørnsonsalen under årets åpningskonsert.

De åpnet ballet med Schneiders «Dance You Monster to My Soft Song», og derfra og inn spilte de kun Schneiders egne komposisjoner. Og som lovet på forhånd fikk vi høre låta hun skrev sammen med David Bowie til hans siste plate «Blackstar», «Sue (in the season of crime)». Muligens den eneste gangen låta framføres live. Men mer om det siden.

Før vi kom så langt hadde vi fått Denada-musikere som på rekke og rad leverte den ene sterke soloen etter den andre, fra Shannon Mowday begynte på barytonsaksofon til Atle Nymo avsluttet på bassklarinett i ekstranummeret.

Nils Andreas Granseth leverer en trombonesolo, hvor vi også blir servert en liten referanse til Duke Ellingtons «Caravan». Etter dette fortsetter det med «El Viento» der Nils Jansen danser med fuglene, før Kristoffer Kompen — også trombone — leverer sakene. Marius Haltli synger på trompet, med spanske infleksjoner så det holder.

Vi hører raskt at Maria Schneider i sine unge dager gikk i lære hos Gil Evans, selv om hun har sin egen distinkte stil. Men det er den samme filosofien i arrangementene, å male med bred pensel de skjønneste bilder. Det minner meg om Bill Evans’ essay til plata Kind of Blue, der han sammenligner improvisasjonens kunst med en japansk form for bildende kunst. Men Schneider maler med mange farger, ikke bare svart.

Hennes pensel er 18 eminente musikere, hennes pensel er 18 personer brei. Og det sitter som bare hin selveste. Den tredje låta, «Data Lords», innleder hun med å dra Terminator-argumentet — om ikke lenge vil det nivået som teknologi for kunstig intelligens kan realisere overstige den menneskelige intelligens. Og teknologien kan, som Skynet gjør det i filmene, snu seg mot menneskeheten. Låta gjenspeiler dette, og som hun sier – «det går ikke godt til slutt». Men på veien får vi bl.a. høre Hayden Powell, etterfulgt av Nils Jansen som leverer noen sterke bidrag til fortellingen.

Scneider snur helt om med «Home», der hun vender tilbake til sin barndoms Windom i staten Minnesota. Her er det Atle Nymo som leverer solo-sakene, flygende henover prærien. Schneiders arrangementer legger tjukke, landskapsbeskrivende teksturer over det hele. En effekt som blir ytterligere forsterket med neste låt. Som «Home» er den fra den siste skiva hennes, «The Thompson Fields».

Og det vi får er tittellåta som beskriver, ifølge henne selv, utsikten fra toppen av siloen på nabogården til the Thompsons med korn- og bønneåkrene duvende i vinden. Jens Thoresen på gitar og Olga Konkova på piano beskriver utsikten over orkesterets vinddrevne bølger.

Så kommer da David Bowies “Sue”! Ut på scenen kommer tenorsaksofonisten Donny McCaslin og vokalisten Jeff Taylor. McCaslin var med på innspillingen av «Blackstar», og framheves derfor her. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg gjerne kunne vært foruten dette bidraget fra McCaslin. Dette er slikt spill som er en av grunnene til at jeg ikke har noe særlig sans for (denne delen av) amerikansk jazz. Glatt og sjelløst, kaller jeg det. At han har spilt med Tom Waits og David Bowie gjør ikke mannen genierklært i mine ører. Det betyr bare at du er en aktiv studiomusiker. Og særlig når orkesteret bugner av talent og spillestyrke fra før av.

Jeff Taylor er en habil vokalist, men å hoppe etter David Bowie er en  nærmest umulig oppgave for alle. Om noe, så blir bare savnet etter David Bowie bare enda større.

Og så kom fuglene fram for fullt. «Cerulean Skies» beskriver migrasjonen til blackburnian warbler, en amerikansk trekkfugl som veier rundt 10 gram, og som trekker fra Sentral-Amerika og Peru til Nordstatene og Canada. Maria Schneider beskriver hvordan hun sørger for å møte den når den ankommer Central Park i New York hver vår. På norsk har fuglearten navnet hemlokkparula, på svensk er den mer beskrivende navngitt som orangestrupig skogssångare, og på dansk heter den ildsanger. Den finnes selvfølgelig ikke naturlig på denne siden av Atlanterhavet.

Med parolen «Go up north — and procreate» åpnet låta med leirgjøkenes søskenbarn en masse. Selv Maria Schneider bidro. Irene Tillung bidro på trekkspill, og Jeff Taylor vokalt, før Børge-Are Halvorsen leverte solosakene sine. Vi fikk en herlig sekvens med et samspill mellom Irene Tillung og Olga Konkova, og deretter Nils Jansen på  altsaksofon før det hele tonet ut etter vel en og en halv time.

Ekstranummeret var et arrangemnt av satsen «Walking by Flashlight» fra suiten «Winter Morning Walks». Suitens ni satser får vi høre i sin helhet under Maria Schneiders konsert på lørdag med Trondheimsolistene og sopranen Eir Inderhaug, så dette ble en liten smakebit i annen drakt. Når Atle Nymo spiller en herlig solo på bassklarinett over orkesterets malende strøk, er det bare å si: Herlig!