På denne lett overskyede dagen, med gårsdagens Parken-tumulter tett på pannelappen, var blackwidowpulsar en kjærkomment musikalsk amuse-bouche med akkurat passe motstand. Tonal og groovebasert, som beskrevet i programmet, med noko attåt.

«De spiller det de har lyst til, det som ligger i lufta. Fri improvisasjon,» presenterte huskonferansierette Anitra Eriksen.

Gitarriff kjørt i banglengsboks, som til tider minner om glimt fra Beatles’ «Revolver», og så plutselig litt Reich. Visper fra Marius Simonsen som jager, men så sakker ned, rubato, vindpust. Han strammer det også opp innimellom, og flesker med tim-tam-tom-fulle figurer. Bassist Dag Henning Kalvøy, som stødig og ydmykt gir sin tilstedeværelse, og aktsomt følger på, men stepper også opp med vreng og plukkete riff. Aldri for mye, aldri for lite.

blackwiddowpulsar. Foto: Ruben Olsen Lærk

Lengtende ooende vokal fra Stian Unhjem som ligger langt bak i lydbildet og blander seg inn mellom alle de andre lydteppene gjennom skattekisten av effektpedaler. Spøkelset av Allan Holsworth syns jeg også lusket rundt her et sted.

blackwiddowpulsar. Foto: Ruben Olsen Lærk

Nei, du, dette var lekent. Disse håper jeg vi hører mer av!

PS. Isfjordens store sønn Stian Unhjem, spiller forøvrig med bandet Ísa i Parken på torsdag 19. juli klokken 12.

Besøkt 10 ganger
Previous post

Donny McCaslin - mye mer enn David Bowie

Next post

Maria Schneider på fugletokt

Karoline Albrigtsen

Karoline Albrigtsen