Gulljazzen i fare

Birgit Skogen, primus motor for gulljazz-bevegelsen, sukker mer enn en smule oppgitt: Det er jo grenser for hvor lenge man orker å holde på når uforutsigbarheten er så stor.

Kavlifondet og Extra-stiftelsen har siden oppstarten i 2013 vært hovedsponsorer for Gulljazzen, men begge er nå over alle blåner. Likevel går arrangementet av stabelen også i år, om enn i en redusert utgave, takket være Moldejazz.

Siden 2013 har ildsjelen Skogen vært pytt og panne som altmuligkvinne og organisator av Gulljazz, men nå røyner det altså på. Festivalene i Molde, Trondheim, Stavanger og Kongsberg har alle vært en del av Gulljazzen, et konsept som bringer jazzmusikken ut til de gamle på eldresentre og pleiehjem. Arrangementene har vært en formidabel suksess både for pårørende og pleietrengende i alle de nevnte byer, og bidratt til at eldre mennesker inkluderes i kulturlivet gjennom konserter der særlig musikken fra begynnelsen av det forrige århundre naturlig nok har vært særlig populær. “Denne musikken er som tårene til negerslavene”, som en av beboerne uttrykte seg til Fireflate da vi besøkte Glomstua eldresenter forleden år.

— Det er vanskelig å forstå at ikke flere skjønner hvor viktig det er for gamle mennesker at de får oppleve musikalske uttrykk av høy kvalitet, men det virker som om de som sitter på pengesekkene i stiftelser og fond primært ønsker å satse på barn og unge, sukker Birgit.

Men der de kapitalsterke ser en annen vei, kjenner jazzfestivalen sin besøkelsestid. Takket være Moldejazz er gulljazztradisjonen i år videreført i en fornurket utgave under mottoet: Gulljazz på byen. Arrangementet inngår altså som en del av festivalens ordinære program. Birgit Skogen kan ikke få fullrost Moldejazz nok for at de kom på banen i ellevte time, og tok grep.

“Gulljazz på byen” ble tirsdag gjennomført i to bolker med samme innhold, og det var, som sedvanlig, Ytre Suløens Jass-ensemble med vokalisten Tricia Boutté som sto for underholdningen, men i tillegg var gruppa Lillebror også i sving. Gruppa spiller kjente og kjære Prøysen-låter, og har for øvrig årets jazztalent Siril Malmedal Hauge som vokalist. Birgit forteller at sangene til Prøysen i Lillebrors tapning ble særdeles godt mottatt.

Selv om årets arrangement er flyttet til byen og Magic Mirrors, har likefullt et tredvetalls ansatte fra distriktets eldresentre bidratt med dugnadsinnsats, både under konsertene, og ikke minst for å frakte de gamle til teltet i Storgata. Uten disses frivillighet hadde neppe gulljazzskuta vært flott.

Birgit er åpen på at hun neppe vil orke mer dersom ikke finansieringen blir permanent og langsiktig. Det tærer på å være ildsjel og hele tiden måtte forholde seg til en tilstand av skjær uvisshet. Hun forteller at de i høst vil avfyre en søknad rettet til det politiske miljøet, fordi de ønsker midler bevilget over statsbudsjettet. Hvis ikke det går i boks, ser det altså mørkt ut for gulljazzens framtid.

Redaksjonen i Fireflate bøyer seg i hatten, og krysser fingrene for at Birgit Skogen og hennes medhjelpere finner nåde i det politiske systemer og sikres en stabil finansiering.