Et Brazz Bros for YouTube-alderen! sier Moldejazz’ festivalprogram om New York-bandet Lucky Chops. T-banetrubadurer? Musikalske anleggsarbeidere? Spellemenn? Hatten har de i hvert fall glemt, idet Alexandraparken forvandles til en bierstube av det tjueførste århundre.

Brød og sirkus, osv. Lucky chops har tatt med strobelys og donk-ka-donka-rytmer. Det tar ikke mer en et lite minutt før det provisoriske dansegulvet fylles opp av godt oppvarmede moldensere etter Zenos Modes forrykende konfrontasjon av en konsert.

Det er jo ikke ofte en får partyband med susafon! Såfremt man ikke befinner seg i München i oktober, da. De veksler mellom ska, tropical house, EDM-emulering (med tilhørende fallos-metaforer), headbangende bluesrock, og covrer kjente og, for noen, kjære låter. De minner ikke rent lite om trioen Moon Hooch som besøkte festivalen i fjor, og var hakket hvassere om jeg kan tillate meg å si det. Lucky Chops leverer et show i rette forstand, så publikum får det de betaler for. Blant deres egne komposisjoner får vi også høre Spice Girls og «Funky Town». Referanser til Løvenes Konge er det også.

Saksofonene og bassklarinetten pulserer og suggererer. Trompetisten kan hyle som bare rakkern, trommisen hopper på setet og holder smilende og pliktskyldig drivet i gang. De trenger ikke boks, de kan spille disse nujårkerne, men jeg må innrømme at det hele blir for platt og tannløst for undertegnede. Jutub-fenomen eller ei, for dette er nesten like hermetisk som mye av popmusikken de trakterer.

Vokalistens halvhjertede forsøk på å verbalt forsvare at dette er noe som ligner jazz er like trist som det er komisk. Nei, denne musikken er ikke jazz. Heller ikke når de i ei låt alluderer til George Gershwins «Summertime» etterfulgt av et funk-arrangement som går over i en frijazzparodi. Den forsøker kanskje å imitere noe som en gang var fjernt i slekt med jazz, men denne musikken er fordummende, og da får det være det samme om de som spiller kan sirkelpuste eller multiphonics. All teknikk i verden kan ikke bøte på dette hånlige klovneriet.

