Powerjazztrioen I like to sleep vant onsdag 2018-årgangen av JazzINTRO, lanseringsprogrammet for unge musikere, etter at fire band tidligere i år har gått videre fra fire delfinaler. Trioen er Trondheimsbasert og spiller heftig improvisasjonsmusikk over catchy vamper.

To år er gått siden Megalodon Collective vant forrige JazzINTRO her i Molde. Det er dermed klart for den ellevte finalen i lanseringsprogrammet JazzINTRO, styrt av Norsk jazzforum i samarbeid med Gramo og Talent Norge. Etter delfinaler under Vossa Jazz på Voss, Maijazz i Stavanger, Nattjazz i Bergen og Kongsberg jazzfestival er de utpekte åtte søkerne redusert til finalens fire band. Fire svært forskjelligartede band var klare til finalen i Storyville onsdag ettermiddag.

Da vi tok plass i Storyville var lokalet tettpakket, smikk-smakk fullt! Van Morrison spilte på Romsdalsmuseet, men det hindret altså ikke at mange søkte inn for å høre på årets kandidater for førsteprisen. Kandidatene må tilfredsstille noen enkle regler, 1) solister skal være født 01.01.1991 eller senere, 2) halvparten av bandmedlemmene må være norske og 3) tidligere ”Årets unge jazzmusikere” må ikke utgjøre mer enn 50 % av utøverne i bandet.

Årets jury består av Ellen Andrea Wang, Mette Rasmussen, Kjetil Møster og Jan Gunnar Hoff. Juryleder er fagansvarlig i Norsk jazzforum, Øyvind Skjerven Larsen.

Foto: Kjetil Valstadsve

Foto: Kjetil Valstadsve

De fire finalebandene, Billy Meier er et Oslo-basert band og etablert mens medlemmene var studenter ved jazzlinja på Norges Musikkhøgskole. Med oppblåsfigurer inspirert av de falske UFO-vesene som det ble påstått ble funnet etter en UFOs krasjlanding i det området som omtales som Area 51 i Nevada-ørkenen. Deres musikk er drivende og tett, med instrumentering fløyte, fiolin, trommer, bass og gitar.

Foto: Kjetil Valstadsve

Foto: Kjetil Valstadsve

Relling ble startet i 2017 ved jazzlinja ved NTNU i Trondheim. Navnet har sitt opphav i mellomnavnet til vokalisten Harald Relling Nielsen, som også skriver låtene til bandet, spilt og sunget over Hammond B3, gitar og trommer. Nielsen fortjener oppmerksomhet som vokalist. Ikke bare fordi han er en mannlig jazzsanger, som det er alt for få av. Men også fordi han har en meget ekspressiv vokal stil. Jeg noterer på blokka mi, at dette skjer et sted der David Bowie møter Johnny Hartman.

Master Oogway fra Oslo er satt sammen som en konvensjonell jazzkvartett. Gitar, tenorsaksofon, bass og trommer. Jeg hører musikalske røtter som gror seg ned i Ornette Colemans Prime Time, men med en enda sterkere rocketilknytning. Frijazz med rockeføtter.

Og til sist vinneren. Trioen I like to sleep fra Trondheim. De tre gutta i bandet har sin bakgrunn fra Midtnorsk ungdomsstorband der de møttes for tre år siden og dannet denne trioen. Med ukonvensjonell instrumentering består trioen av Nicolas Leirtrø på barytongitar, Amund Storløkken Åse på vibrafon, og Øyvind Leite på trommer.

Bandets navn er hentet fra et Thelonious Monk-sitat de følte seg umiddelbart hjemme i da de startet opp i 2015.
— I like to sleep. There is no set time of day for sleep. You sleep when you’re tired, that’s all there is to it.

Foto: Kjetil Valstadsve

Foto: Kjetil Valstadsve

Jeg har nå hørt dette bandet tre ganger, først i delfinalen på Kongsberg, så i onsdagens finale, og til slutt i prisvinnerkonserten onsdag kveld. Jeg må umiddelbart si at bandet ikke slutter å overraske meg. Tre ganger, med tre svært forskjellig uttrykk. Selv om mye av musikken er den samme. Det sier mye om hvor åpne låtene deres er skrevet. Her er det ikke små rom for improvisasjon, det er store flater å boltre seg i for alle de tre musikerne.

Bandet selv utnytter dette, og jeg mistenker at musikerne selv rett som det er blir overrasket over hvor låtene tar veien hver gang de spiller dem. På finalekonserten spilte de nok med litt høye skuldre under sine avsatte 40 minutter, mens de under prisvinnerkonserten slappet av og spilte med mye lavere skuldre.

“Vi kjøre’ på, vi!”, sa Nicolas Leirtrø, og så kjørte de på. Og så drar de i gang med ei låt der Amund Storløkken Åse spiller noen akkordprogresjoner som minner meg om George Gershwins “Summertime” fra operaen Porgy and Bess. “Summertime in Trondheim” noterer jeg på blokka! Og nå, nå kan vi si at “the living is easy”.Vi ser på musikerne at nå er kreftene i ferd med å ta slutt. En lang dag for kombattantene er i ferd med å ta slutt.

Mens de siste tonene av “The Last Bag” fortsatt klinger i bakhodet, vandrer vi ut i natta og lar oss avkjøle etter den heite musikken til bandet I like to sleep. Da vi litt seinere returnerer til Plassen for å høre litt på jammen, ser vi jamen at bandmedlemmer bidrar der også. Så helt tomme for krefter var de ikke!

Besøkt 3 ganger
Previous post

Hva bør man kunne, for å kunne kalle seg nordmann?

Next post

Cezinando: Sprut levende og hyperpresist

Johan Hauknes

Johan Hauknes