Kult og rart

Mye kult og noe rart, men det var en musikalsk fest vi fikk av Paal Nilssen-Love XL Unit i etiopisk utgave i midnattstimen.

XL Unit er en 13-persons utgave av Large Unit, som oppsto Molde i 2013 med skarve 10 på scenen. Ethiobraz Edition er bare en av flere varianter av XL-prosjektet – tre andre oppsto for årets Roskilde: Brazil edition, Brazil funk impro, og Japan Free Jazz and Noise. Den siste skulle jeg gjerne sett, men Ethiobraz Edition er ingen dårlig erstatning, iallefall ikke tallmessig. Her teller vi fem musikere fra bandet Fendika og det etiopiske miljøet som tidligere har jobbet mye med The Ex, i tillegg til tre karer fra Brasil på perkusjon.

Sangeren Nardos Tesfaye, i en bunadlignende drakt, starter showet med etiopisk sang, og får følge av orkesteret underveis. Så kommer en (uannonsert) brasiliansk berimbau-spiller inn fra publikum og flytter det hele over til et annet kontinent. Danseavdelingen med superstjerne Melaku Belay i front gjør sin entre og drar stemningen ytterligere et hakk opp, før selveste Terrie Ex (fra tidligere nevnte The Ex) overraskende valser inn og gjør kaoset komplett.

Ex er på mange måter grunnen til at bandet står på scenen i utgangspunktet. Han har arbeidet mye med etiopisk kulturliv og The Ex, og fått endene til å møtes for nettopp slike prosjekter. Å hive ham inn på denne scenen er som å fyre opp en gassgrill i et tørrsvidd turområde. Han skaper et nytt kraftsentrum, og det bare med å hamre løs på et krater av en gitar, som ser ut som den på egen hånd har reddet et fotballag ut av en thailandsk grotte.

Det er mye å komme gjennom, altså, men alt gjøres med noen rolige partier og pauser for ørene underveis. Arrangementene er for det meste bygd rundt det etiopiske materialet, men viser frem mye av det brede talentet som er klemt inn i XL Unit. Mats Äleklints trombonesolo er, som forventet, et høydepunkt. Det er noe med den mannen som får alt og alle til å stoppe og lytte.

Dette avsnittet representerer en lyttepause mens vi tenker tilbake på soloen til Mats Äleklint.

Takk, Mats.

Musikalsk topper det seg med Shellele, som ble en stor slager med Etiopias grand old man, Getachew Mekuria.

Melaku Belay leder som sagt an i dansedelen, og har et vidt spenn i uttrykksform. Aller best er han når han går berserkergang i friform, interagerer spontant med musikerne, og legemligjør musikken. Om Paal gir storbandjazzen et nytt ansikt, gir Belay den en ny kropp. Det er moderne dans med et tradisjonelt utgangspunkt, og flott å se på.

Så er det den tradisjonelle etiopiske dansen, og den må vi snakke om. Sangene og dansene forteller til sammen små historier som vi i publikum selvsagt ikke har noen forutsetninger for å forstå i særlig detalj, men en av de handler f.eks. om en pirat som kommer seilende og treffer en ung kvinne, behørig tildekt i sjal. Et gjennomgangstema er forholdet mellom mann og kvinne, og om man skal beskrive hvordan dette forholdet fremstilles, så er begrepet “tradisjonelt” i høyeste grad dekkende (metaforisk og otherwise).

Virket det som representantene fra det Julian Assange kalte feminismens Saudi-Arabia var vagt ukomfortable på scenen? Man skal ikke lese for mye inn i andre, men det er ikke til å unngå at dette er litt kleint for undertegnede i vår post-#metoo sivilisasjon. Det går ikke an å følge denne tankerekka så langt uten en viss risiko for å ødelegge stemningen, som til gjengjeld var upåklagelig hele veien.

Vi har jo sett disse danserne før, og de har masse å ta av. Kanskje det finnes andre danser? Jaja, vi skal ikke dvele, men hvis du lurte på hva “noe rart” i ingressen henviste til, så er det altså dette.

Tre ekstranumre senere var det slutt, og et litt undertallig Molde-publikum hadde fått dosen. Paal Nilssen-Love har levert nok et bidrag til storbandjazzens historie, og vi kan bare glede oss til neste kapittel.