Vi har hørt The Big Yes! Ikke rød løype! Sort!

Allerede på søndag, før festivalen i det hele tatt hadde startet, sto det klart for alle hva som ville være den mest åpenbare tabloide tittelen på en anmeldelse. Vi trenger ikke sitere den her, for den tittelen ble gjort til skamme av The Big Yes! på Storyville fredag ettermiddag.

Etter en introduksjon med den noe uvanlige beskjeden om at bandet var feilkategorisert i festivalprogrammet — The Big Yes! ville ha seg frabedt at de var oppført på rød løype; de skulle på sort! — kommer de seilende inn i lokalet og opp på scena. Og de er så tøffe atte … Christian Meaas Svendsen (bass og strupesang(!)) ser ut som en gunslinger, eller kanskje en bowslinger, fra fordums tid i det ville vesten der han kommer med en bue hengende fra hver hofte, dinglende som to skarpladde seksløpere.

Maria Bertel (trombone) drar det hele i gang med et nesten vellykket forsøk på å blåse hull i gulvet med ekstrem bass fra trombone og oktavpedal. Lyden minner oss litt om hvalenes sang. Meaas Svendsen følger godt opp med en manisk hamring på bassen med en bue i hver hånd, og bringer tankene over på en gammel sjøulk som panisk prøver å ta rev i seilene for stormen som er i anmarsj.

Havet blir som en rød tråd gjennom konserten for undertegnede; havet og havets uvær. Kanskje jazzen virkelig er som havet. Eller kanskje denslags konsertopplevelser er subjektive? Svaret på dét får vi kanskje aldri. Uansett fikk ihvertfall noen av oss manet frem gamle minner om episk uvær og havmonstre; Anna Högberg (saksofon) spiller rollen som Boreas, vindens gud med sine hvislende, hvinende skrik, og sine knirkende, knakende knepp som et slitent skrog i en hard vinterstorm.

Ole Mofjell (trommer) må i så fall være tordenguden selv der han taktfast og nådeløst hamrer løs på skinnene sine, som om han går inn for å senke skuta. Men isteden er det trommesettet som synker. Basstromma stikker nemlig av gårde bortover scenegulvet! Noe er galt med med føttene! Dette gjør imidlertid tordenguden bare enda mer rasende, og når Luca, The Human Drum Support hopper frem og redder situasjonen, skrus bankingen — tordningen — virkelig opp til 11.

Dette var dog ikke første gangen vi fikk overvære noen tekniske utfordringer. Litt tidligere – i en mer stillferdig epoke av reisen, mens vi sitter og lurer på om vi hører at stormen er over, eller om skuta kanskje har sunket, og alle er døde — er det raslingen i vinden vi hører? Eller er det de levendes fjerne ekko på skyggesiden? Da skjer det katastrofale; Meaas Svendsen har tatt så hardt i at stolen på bassen hans har flytta på seg! Vi kan se panikken spre seg i ansiktet etter at han ikke klarer å få banket den tilbake på plass — han står faktisk en ørliten stund og ser ut som han ikke riktig vet hva han skal ta seg til. Men Christian Meaas Svendsen har nok vært ute en stormfull vinternatt på havet før,  og det tar ikke mange øyeblikkene før han kaster problemene til vindene, lar trøbbel være trøbbel, og bare fortsetter. Riktig avgjørelse!

Etter omtrent tre kvarter er seilasen overraskende nok over. Publikum applauderer entusiastisk. Bandet bukker og takker for seg, og går av scenen. Jeg vet ikke om de fant ei klokke når de kom backstage, eller hva som skjedde — avtredenen virket i hvert fall som et punktum finale for undertegnede, men de kom på scena igjen for å spille litt til.

Og her kommer kanskje svaret. Kanskje skuta faktisk sank. Kanskje alle døde. Ekstranummeret er uansett meget dannet og stillferdig. Mofjell ringer ekstranummeret inn med en liten gong-gong og en rytme som får det hele til å høres ut som en begravelse. Bertel stemmer i med en svært gråte-aktig trombone. Etter en liten dyster stund kommer også Högberg og Meaas Svendsen, og blir med på gråtekoret på sitt vis.

Det hele dør til slutt sakte men sikkert ut, og sax og trombone avslutter kvelden.

Vinden setter punktum.

Hvalen rauter i det fjerne.

Takk for at dere kom.

Previous post

Film fra Panorama: Dag 4

Next post

Allsang på grensen; Eat your heart out

Gunnar Horrigmo

Gunnar Horrigmo