Fest i fusjonsmusikkens tegn, blant nye venner

Etter fire dagers seriøst jazzfest fikk vi omsider en musikalsk nedtonet og sensuell oase for øret og sjelen.

Så snart Yazz Ahmed’s Hafla Band begynte å spille var torsdagens grå skyer borte fra sinnet vårt, den kalde vestlandssommeren forsvant og varmen var tilbake i både kropp og sjel.

Jeg måtte gjøre litt research på hva “hafla” betyr. Det jeg fant var at det ikke, slik jeg først antok, en egen form for musikk. I følge informerte kilder betyr ordet Hafla en sammenkomst av sosial art. Det kan også bety feiring og fest. Det var nettopp denne opplevelsen Yazz Ahmed’s Hafla Band ga oss denne torsdagskvelden i Storyville.

Jeg lytter en del på arabisk og arabisk-inspirert musikk, og var derfor ganske spent på hva Yazz Ahmed’s Hafla Band ville komme opp med. Vi kan ikke si noe om hvilke beveggrunner resten av forsamlingen hadde for å dra på konserten, men Storyville var smekkfull denne kvelden.

Det Yazz Ahmed la på bordet denne torsdagskvelden var et utrolig varmt og innbydende lydbilde, som ga meg mange varierte indre bilder etter hvert som konserten skred fremover. Mye av det vi hørte kunne like godt vært musikk til en TV-serie eller en film med arabisk bakteppe.

En ting er de underliggende arabiske rytmene, disse fremføres like godt av bassklarinetten, som av perkusjonisten, samt også når Ahmed spiller på sine blåseinstrumenter og elektronika. Her er det alt fra opptak fra sakrale katedraler til tradisjonsmusikk fra hennes første hjemland, Bahrain.

En del av de mer svevende partiene ga meg assosiasjoner til hva Arve Henriksen har fremført med basis i norske folketoner. Mye av disse assosiasjonene kommer nok av tidvis likelydende lydbilde mellom Henriksen og Ahmed.

Å la bassklarinetten danne en underliggende grunnmur sammen med vibrafonen er et sjakktrekk. Disse to instrumentene er en drivende kraft i første del av forestillingen. Man skulle tro at den stedlige bassgitaren burde hatt denne jobben, men i første del av konserten er denne ganske anonym til fordel for vibrafonen.

Når det er sagt, kommer vi ikke utenom Ahmeds trompetspill – drømmende og mykt. Om det er noe som oppsummerer de tidligere delene av konserten er det “myke harmonier”.

Uten bevisst å oppdage det, har vi flyttet oss til en varmere og mer sensuell plass i tilværelsen.

Mye av musikken vi hører denne kvelden er ekstremt sensuell, og da ikke i form av magedans. Jeg vil gå så langt som å til sammenlikne dette med “slow love” en morgen i 5 tiden etter en lang natt på klubb med kun arabiske toner. Tenk deg at gardinen blafrer i vinden som blir varmet opp av morgensolen i en villa som skuer utover en strand i Tanger.

Musikken er, som mye musikk fra Midtøsten, melodiøs og rent med sensuelle overtoner. Tankene går mer enn en gang til historiene fra “1001 natt” – og da snakker jeg ikke om barneversjonen.

Jeg fikk mer enn en gang følelsen av at enkelte av låtene beskriver forbudt kjærlighet. Forbudt kjærlighet mellom to som ikke kan få hverandre. Enten fordi samfunnets normer setter grenser, eller fordi man ikke kan få sitt livs utkårede av andre grunner.

En interessant geografisk observasjon om selve lydbildet: I første del av konserten veksler det mellom rene vestlige og arabiske toner. Ellers inneholder musikken mye ørkenvandringer. Ikke på kamel, det går ikke raskt nok. Her snakker vi om full guffe i en svær SUV gjennom hundrevis av kilometer med rett asfalt.

Ca. 2/3 ute i konserten begynner lydbildet å sprike litt. mindre arabisk i sine toner og mer vestlig. Det hele topper seg når vi får en låt basert på matematiske formler. Merk at det vi hører ikke kan sammenliknes med algoritmisk musikk. Låta er organisk i sin form.

Yazz Ahmed har knallhard styring på bandet med ymse håndsignaler. Ut i fra hva jeg observerer er det snakk om å styre timingen mer enn fremførelsen, i og med at alle musikerne benytter seg av partiturer.

Dette med partiturer bringer meg til solo-numrene de forskjellige musikerne gjennomførte etter tur. Det var ikke lett å se om disse var fra partiturene, eller improviserte. Jeg heller til det siste i og med at Ahmed også her styrte hvor lenge musikerne holdt på.

På en måte fremstår Ahmed mer som en bandleder i på linje med årets Artist in Residence, enn frontfiguren til sitt Hafla band. Når låtene ble mindre og mindre arabiske var det ikke bare undertegnede som ble litt skuffet. 

Yazz Ahmed’s Hafla Band er kanskje ikke helt noe for det stedlige jazz-politiet, men de gutta der (jeg har ennå til gode å treffe på en kvinne innenfor denne etaten) kan ta seg en bolle. Dette var en konsert som burde vært viet en større scene.