Trondheim Voices: «Folklore» av Helge Sten/Ståle Storløkken

Er vi i en urtilstand eller i en annen dimensjon eller tid vi ikke vet noe om? Åpne opp sansene og la deg flyte med når liturgi og fantasi smelter sammen til en helt egen uttrykksform i urfremførelsen av «Folklore».

La det strømme inn, manet konferansier Christina Støp. Og sannelig hadde hun rett. Her var det bare å legge alle forventninger til side, i det vi straks gikk Norges fremste vokalensemble i møte.

Hypersensibelt og overlegent presist i sin minimalisme. En kultus fra et annet univers. Et multivers? Å være i Teatret Vårt var som å gi nattverd på ei messe med en ekstraterrestrisk og transkronologisk nonneorden. Det er kanskje en grunn til at «Folklore» ikke ble kuratert til kirka? Stykket har helt udiskutabelt et rituelt preg over seg, og stilistisk sett kunne man kanskje kalt det en slags neogregoriansk superfuturisme? Fremmedord til side: dette var altså et helt uovertruffent mesterverk.

Det er mange tekniske ting jeg kunne sagt om det vokale, men her er en slik overflod av teknisk bravur og partier hvor detaljrikdommen i nyansene er enorm, tross veldig enkle kompositoriske elementer. Da jeg som ørlite inhabil improvisasjonsvokalist likevel befinner meg i denne blekka, ønsker jeg å trekke frem følgende:

Bruk av vokaltraktens forskjellige resonansrom var sentrale for å frembringe kvaliteter med sterke overtoner, og dermed også kvarttonene. Både innelukket og åpen nasalitet var på gang her, men også åpne og luftige kvaliteter. Plutselig dukket det også opp multifon toneproduksjon. Og en L-lyd som modifiseres av munnhulen og dermed skaper mikrotonale snacks, og plutselig låter som en orientalsk klarinett. I et annet segment synes jeg brått jeg hører antydning til fase-effekten som oppstår i inuittsang, og så en stemt v-lyd med masse luft som er nær maskinell. For øvrig benytter de seg av små bjeller, en stor gong, mini-cymbaler og klapping.

Som nevnt er de kompositoriske virkemidlene enkle, men kraftfulle. Ideene pågår over lange strekk, utvikler seg sakte og får lov til å stå for seg selv før det introduseres nye elementer. Foruten halv- og kvarttonene beveget melodiene seg ofte i skeive, men myke sprang. Det var som nevnt også en del kvint/kvarter av forskjellige størrelser som flyttet seg i parallell. (Antagelig der jeg har gregorianerne fra.) Teksturene vekslet mellom lange og glidende partier og abrupte støt, slik at jeg på et punkt assosierte til klassiske verk om krig, for ikke å glemme flyalarmer.

Visuelt er virkemidlene like knappe og kraftfulle som de musikalsk-kompositoriske, og tar opp igjen de liturgiske referansene. Backdropen er en hvit og litt krøllete tekstil, som av og til blir lyssatt. Enten kaldt og hvitt, gult og varmt, helt mørkt, eller med skygger av utøverne. Gong-gongen på scenen fungerte noen ganger som en sol, som på et tidspunkt gjennomgår en formørkelse. En gang blir den rød. En annen gang blir hele himmelen grønn. Selv notelysene har en slags visuell funksjon, i all sin utenomjordiske karakter. Notestativet er et slags alter/bedebenk, og antrekkene sort kjortel, med hvit krage, sølvfargede boots, håret i en stam knute bak, og tribal-sminke. Også kirsebæret, da: stemmegaffel som viktigste hjelpemiddel og religiøse symbol hengende i kjede rundt halsen.

Denne musikken er både enkel og eksepsjonelt krevende på samme tid. Som lytter blir jeg aldri lei, da transen de har lullet meg inn i og energien de produserer, skaper en uomtvistelig spenning. Tusen takk til alle som har vært med å sette dette ut i livet!

På scenen:

Sissel Vera Pettersen, Anita Kaasbøll, Tone Åse, Kari Eskild Havenstrøm, Natali Abrahamsen Garner, Siri Gjære, Heidi Skjerve, Torunn Sævik, Ingrid Lode.

Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien
Lyd: Asle Karstad

Notabene:

Undertegnede mener det er kritikkverdig at festivalen ikke gjorde flere tiltak for å legge til rette for et stykke som er så sårbart og krever monumental stillhet. Hver minste lyd, som at noen gikk inn og ut, snublet i et trinn, et kamera som klikket uten like, eller overstadige som ikke klarte å sitte i ro, ble til en kjempeforstyrrelse. Det bør ikke være så vanskelig forebygge.