Så var det på tide å gå i kirken

Det er i Koncertkirken på Blågaards Plads på nedre del av Nørrebro det skjer. Og på Moldejazz torsdag 18. juli 2019 i Storyville.

For på lørdag hadde den slovenske pianisten Kaja Draksler og hennes Octet tatt turen fra Kajas «hule» like ved Christiania for å vise seg skikkelig fram med sin internasjonale oktett. Og om noen få dager er hun på plass i Molde.

Draksler har studert i Amsterdam, hvor hun bodde i mange år og bygget opp et renomé som en av europas mest spennende og nyskapende pianister, komponister og orkesterledere. Vi har hørt henne tidligere i mange forskjellige settinger, også solo, og første gang vi møtte henne var på den europeiske 12 Points-festivalen for en del år siden, hvor hun spilte med sitt Acropolis-band.

Hun har gjort flere plater på det portugisiske Clean Feed-selskapet, men det er med oktetten hennes hun virkelig har fått et internasjonalt navn.

Hun kombinerer komposisjon og improvisasjon uten «skrupler» … og går lett utenfor komfortsonen. Vi får en rekke stilarter godt blandet, både når det gjelder stilarter, steder, humoristiske innspill og historiske perioder, der alle musikerne er inspirert av det brede utvalget av muligheter som ligger hos musikerne i oktetten.

Og for en konsert det ble denne lørdagskvelden i København! Med noen av de ledende musikerne innenfor dagens frieske nederlandske scene, med musikere som i hovedsak holder til i Amsterdam ble dette en tett og fin time i det mangslungne og kontrastfylte landskapet.

I oktetten møtte vi saksofonistene og klarinettistene Ab Baars og Ada Rave, vokalistene Laura Polence og Björk Nielsdóttir, fiolinisten George Dumitriu, bassisten Lennart Heyndels og trommeslageren Onno Govaert, som alle lystret det minst vink fra kapellmester Draksler.

Og musikken skiftet fra solid, tett og hard freejazz fra Ab Baars til noe som kunne minne om salige Johann Sebastian Bach i løpet av nanosekunder, og de to vokalistene blomstret i front med nydelig sang. En av musikerne som fikk relativt god plass i ensemblet var fiolinisten Dumitriu. Han overbeviste med stort spill. Og bak det hele var Heyndels’ bass-spill og Govaerts trommespill stødig som fjell, samtidig som det var akkurat så løst som det skulle for å passe inn i den store sammenhengen.

Men den som kanskje gjorde minst ut av seg på scenen, var kapellmesteren selv. Hun styrte «butikken», men i motsetning til mange andre orkesterledere, lot hun de andre musikerne ta seg av mesteparten av det solistiske, mens hun hele hadde tiden stålkontroll over hva som foregikk.

Mine forventninger til denne konserten var store, etter at jeg hørte dem for første gang på Tampere Jazz Happening for snaut et år siden. Og i forhold til den konserten, da bandet var relativt nystartet, hadde bandet nå «satt seg» skikkelig, og leverte kanskje festivalen mest spennende, interessante og beste konsert.

De av dere som har tenkt å høre bandet på Moldejazz, kan bare glede dere! Dette blir stort!

[gs-fb-comments]