Marcus Miller rystet København

Et av hovednavnene på årets Moldejazz er den amerikanske bassisten Marcus Miller, som spiller i Bjørnsonhuset onsdag. Søndag gjorde han konsert i DR Koncerthuset i København, og som forsmak på Molde-konserten bringer vi utdrag av Nicola Semprinis anmeldelse i salt-peanuts.eu.

Den to ganger Grammy-nominerte bassisten fra Brooklyn og hans fem-manns band landet i København, akkurat tidsnok til å være med på å avslutte årets Copenhagen Jazz Festival sist søndag. DR Koncerthuset var full av av el-bass-fans, men det så ut som om Miller var mer enn vant til å bli møtt av publikum som hadde kommet for å høre hans “hurtig-spill” på bassen. Og for de som ikke går under betegnelse “blodfans av hurtig-spill på bass”, var dette et møte med en av verdens ledende el-bassister uansett.

Miller trenger ingen stor presentasjon. Det er bare å nevne utdrag fra hans CV, som innbefatter samarbeid med Miles Davis (platen “Tutu”), Herbie Hancock, Bob James, Chaka Khan, David Sanborn, Roberta Flack, Aretha Franklin, Al Jarreu og Wayne Shorter.

Han er en av de få artister som føler seg bekvem både innenfor funk, hip hop og jazz, noe hans seneste album, “Laid Back” er et godt bevis på. Det bobler av grooves, som innimellom gjør det lett å overse hans soulfylte spill.

Albumet er oppfølgeren til “Afrodeezia” (2015), som er en miks av jazz, funk og soul, influert av musikken fra Vest-Afrika, Sør-Amerika og landene i Karibien, og platen er inspirert av rollen Miller har som en av UNESCOs talspersoner for The Slave Routes Project. Alle musikerne i bandet er dyktige improvisatører, og det var ikke ett eneste hvileskjær å spore gjennom settet. Alle musikerne fikk nok rom til å vise seg fram som dyktige musikere.

Det tekniske var akkurat slik vi hadde forventet det fra Miller og hans musikanter, og gleden blant musikerne var påtagende. Russell Gunns trompetspill gikk rett i hjertet på publikum, mens Alex Hans saksofonspill var vakkert med fine melodilinjer.
Trommeslageren Alex Bailey leverte en rekke hip hop og trap-linjer sammen med ultrasmoothe fraser, og vi la merke til hans kraftige solo helt mot slutten som et høydepunkt. Keyboardisten James Francis hadde alle Motown-linjene inne, og er nok sterkt inspirert av gospellignende sound, og den andre keyboardisten, Julian Pollack, fulgte hele tiden Miller i hans heftige bass-orgier.

Konserten i seg selv var en terrific storyteller: Han introduserte blant annet en låt fra en av de beste jazzinnspillinger han kjente til, nemlig Miles Davis og hans “Bitches Brew”. Russell Gunn og Alex Han herjet rundt, før Miller tok grep og plukket fram bassklarinetten, og tittelsporet fra Davis ble fremført in peerless glory.

Det er ingen tvil om at Marcus Millers musikk var et høydepunkt blant de store navnene under årets København-festival, og det var nesten så vi mistet pusten underveis, da Miller la godsiden til og virkelig tok av, og det var en utkjørt gjeng med publikummere som ramlet ut av DR Koncerthuset denne kvelden.

[gs-fb-comments]