La det ilsomt være slått fast nok en gang; å møte opp til Moldejazzens årvisse gateparade uten paraply eller sydvest må representere den ultimate tankeløshet. Festivalværet er bare moll og vemod, vær for sorger og begravelser, så også i år, under åpningen av den 59. utgaven av Moldejazz. De nærmest obligatoriske regndråpene kom da Jazzlogen spilte opp og prosesjonen satte seg i sving nedetter jazzbyens hovedgate. Himmelen hang lav, pansret av svulmende skyer, og den fuktigsprengte vinden danset rundt med små vift av oktober i kastene. Godt da at disse evigskjønne dansere kastet sine skarpe farger rundt i alt gråsilderet. Deres flammerøde skjørt løftet seg i muntre trinn og snodde seg som tunger av ild rundt bestrømpede legger.

Edvard Hoem holder åpningstalen. (Foto: Hogne Bø Pettersen)

Men hva gjør vel det begredelige været når vi nå omsider er i gang med årets musikkbegivenhet og festivalåpner og bysbarn Edvard Hoem er på plass i all sin ulastelighet, strunk og beslipset som alltid.

Ordfører Torgeir Dahl har funnet fram manuset til fjorårets tale, og året før det igjen også, foretatt noen kosmetiske omflikkinger av gode gamle vendinger og fremfører sitt budskap om hva hva jazzen har gjort for å bringe den store verden til en liten provinsby langt opp mot nord som skulle det være for alle første gang. Det er det altså ingenlunde, men det gjør ingen verdens ting, påminnelsen er nyttig nok, og den godeste Dahl er akkurat passe glad i sin egen stemme, og kommer alltid fra det med bravur. Dessuten er han til høsten klar for en tredje omgang med ordførerkjedet, og mye skal skje i denne konservative by hvis han ikke skal lykkes i sitt forsett.

Det hele ble behørig buntet sammen verbalt av Anitra Terese Eriksen, som tidligere år. Hun er alltid kledelig uberegnelig i sine muntert perfide, introduserende karakteristikker, og skårer høyt på sitt uforlignelige språk, med et oppkomme av morsomme dialektale uttrykk, som med grandios treffsikkerhet amuserer de fremmøte like mye hver gang.

Festivalsjef Hans Olav Solli skal selvfølgelig til pers ved anledninger som denne, og årets bidrag fra den kanten gikk med til en nokså stivt oppramsende affære fra årets program. Det er ikke til å undres over at festivalsjefen er kry av årets program, det er utvilsomt svært bra, med det er ikke først og fremst som taler festivalsjefen har sin forse, og det må være en ærlig sak. En av de viktigste endringene fra tidligere år er for øvrig at det denne gang blir færre artister på museet, mens Bjørnsonhuset blir langt mer brukt.

Da Moldejazz var en del av den såkalte knutepunktordningen ble det ansett som god skikk å invitere en statsråd, eller en annen framstående representant for den nasjonale politiske posisjon, som festivalåpner. At ordningen nå har opphørt er ingen god ting for festivalarrangerende, ei heller for Moldejazz selvfølgelig, fordi den forutsigbarhet ordningen ga, ikke lenger eksisterer. Det eneste gode som kom ut av dette er det faktum at man kan stå betydelig friere i valg av festivalåpner. Og hva er da mer naturlig enn å kalle på byens store sønn, forfatteren og dramatikeren Edvard Hoem, som for øvrig også er beæret med egen festkonsert i Bjørnsonhuset senere i uka. “Klangen av Hoem” vil by på et møte der Hoems poesi gjennomlyses av jazzens toner.

Hovedpersonen, med sin karakteristiske buldrende gråstenkte manke og generelt skulpturelle bjørnsonske framtoning, formelig skriker etter en sokkel. Bare synet av mannen vil jo få en hver bildehugger til å stupe etter sin meisel. Men åpningstalen hans var det ikke noe forsteinet ved. I lyrisk-poetiske vendinger tok forfatteren oss med på en metaforisk reise der språk og toner klang sammen. Veldig fint var det, og talen in extenso kan du selvfølgelig lese annetsteds her på Fireflate.

De musikalske innslag bli propert besørget med en frapperende trommesolo av Gard Nilssen, årets husartist (Artist in Residence), Siril Malmedal Hauge sang et par låter med signifikante spor av Joni Mitchell og den Moskva-baserte pianotrioen LRK ga en forsmak på hva som er i gjære når de senere i kveld står på scenen i Teatret Vårt.

Da er vi gang.

Besøkt 178 ganger
Previous post

Skravl i vei!

Next post

Konsert med Shama Shama i Kikkans Hall

Christen Hvam

Christen Hvam