Bushman’s Revenge i femte potens

He did it again! Dagens konsert med årets residerende artist Gard Nilssen var plateslippkonsert for den strålende «Et hån mot overklassen» på plateselskapet Hubro.

Bushman’s Revenge har Rune Nergaard på el-bass og Even Hermansen på gitarer. Men ikke nok med det — til denne konserten hadde trioen invitert to gjester, Anja Lauvdal på klaver, el-piano og synth, og Per ‘Texas’ Johansson på tenorsaksofon, bass-klarinett, B♭-klarinett og obo.

Etter den sterke opplevelsen på gårsdagens konsert med sPacemonKey med Ståle Storløkken og Stian Westerhus, var det med stor spenning vi satte oss ned i Teatret Vårt tirsdag ettermiddag for å lytte til kvintetten.

De starter friskt og freidig ut med «Hei Hei Martin Schei» fra den nye plata, før de fortsetter med «Waltz me baby, waltz me all night long» fra skiva «Thou shalt boogie!» fra 2013.

På den første låta hører vi det som seinere kommer til å prege hele denne konserten. Den nye plata med trioen er i seg selv strålende musikalsk, medrivende og heftig. Men med de to gjestene på laget, løftes musikken opp til helt nye høyder, og den åpner seg som en orkidé.

Nergaard og Nilssen koker der de bygger opp komplekse vamp sammen, Hermansen fullfører en lyd-collage som er deilig styggvakker. Over dette leverer Lauvdal det vakreste klaverspill som virkelig viser hvilken eminent musiker hun er. Johansson spiller som om det sto om livet.

Det andre strekket i konserten ble tilegnet til trommeslageren Paolo Vinaccia, som døde 65 år gammel, for tolv dager siden. Bisetttelsen har i skrivende stund funnet sted i Oslo, mens konserten med nesten alle Paolos venner skjer akkurat nå i Jakobs kirke. Vi som er i Molde, og opplever storveis musikk som også Paolo Vinaccia ville gledet seg over, sender varme tanker til alle som er samlet i Jakobs kirke. Det ble en vakker dedikasjon til en, på alle måter, stor musiker og venn. Hvil i fred, Paolo.

Men konserten går videre. Johansson tråkker til som en gammel rocker og vi får følelsen av at ikke bare han, men også de fire øvrige storkoser seg på scenen. Lauvdal legger opp noen svært sangbare melodiske linjer i moderat tempo uttrykt i en plystretone. Det er noe med en nedtonet og strippet bakgrunn og en plystretone, som hos svært mange umiddelbart vekker assosiasjoner til Ennio Morricone. Det er nesten så det er blitt en klisjé etterhvert, disse lydene som umiddelbart vekker minner om Sergio Leones spaghetti-westerns. Men her funker det, så til de grader.

Lauvdal legger på en kirkeorgel-tone som med et nesten droneaktig uttrykk, drar oss inn i det sakrale. Et lengre strekk med Lauvdals spill på el-piano og klaver er så strålende vakkert at svir i ørene. Hun framfører det med en rytmisk leik over tangentene på flygelet.

Bandet avslutter med «Happy Hour for Mr. Sanders» fra den nye plata. I kvintettversjonen blir dette noe skikkelig «funky shit», Per ‘Texas’ blåser saksofon som om han var hele blåserekka i Chicago den gangen de ennå hadde det fulle navnet, «Chicago Transit Authority». Men jamen stikker ikke Carlos Santana innom fra tidlig 1970-tall og bidrar. Det groover som om bandet Santana er oppstått igjen.

Herlig og heftig, og vi er ikke bare begeistret. Vi er entusiastiske. Så entusiastiske at vi har lyst til å oppleve hele konserten på nytt.

Anja Lauvdal. Foto: Jan Granlie