Hvor lite kan man vite om musikk før man får lov til å skrive i avisa?

Smak på denne setningen: «Blues, jazz, folkemusikk er musikkformer som har blitt pensjonert. Men ikke rocken.» Sitat slutt.

Resten av VG-artikkelen er en gjennomgang av pop- og rockmusikere som alle har passert 70 og vel så det: Neil Young, Bob Dylan, Rolling Stones og så burtetter. Mitt spørsmål er: Hvilken redaksjon med vettet og skamfølelsen i behold kan slippe gjennom en slik makeløst tøvete og kunnskapsløs setning? At jazzen, bluesen og folkemusikken er pensjonerte musikkformer?

Det er kort sagt det reneste pølsevev. Det er faktisk så hjernedødt at det fornærmer ordet pølsevev. Det er så fargesprakende tøvete, så himmelsk idiotisk, at ordet pølsevev bør få oppreisning.

Hvis meningen er å påstå at musikere fra de nevnte sjangrene trekker seg ut fra musikkscenen ved høy alder, er det også en fullkomment meningsløs påstand. Saksofonist Marshall Allen holdt stappfulle konserter nylig, på Blå i Oslo. Han er nærmere hundre. Pianist Eubie Blake holdt det gående til over 100. Hvor gammel bluesmannen Furry Lewis var da han iført colabunn-briller spilte gitar med albuen i Molde Kino husker jeg ikke, men han hadde uansett nettopp blitt plukket opp fra gata for comeback, etter å ha feid gatene i New Orleans i 40 år. Og ta gjerne en tur på landskappleik — snittalderen på scenene der er nok ganske betydelig over 25. Sånn kan vi holde på. Henry Threadgill holder konsert i Molde i år. Han er født i 1944. Sannheten er jo at ekstremt mange innenfor de sjangrene som er nevnt, spiller til de stuper og gjerne enda lenger. Jazzfolk lar seg ikke stoppe av at den lille bagatell som at hjertet ikke slår lenger. The show must go on.

Hvis meningen er å påstå at de nevnte sjangrene er uten liv, er det uansett like tøvete. Aldri har vi hatt flere, større og bedre jazzfestivaler. Bluesen på Notodden er en årlig kjempesuksess. Og folkemusikken byr på artister som, i likhet med stadig flere jazzfolk, ikke sjeler til sjangre i det hele tatt. Dette er utøvere som av sin sjels fulle kraft høster vakker og livgivende honning fra musikkmusenes underfulle dypblå brønn, som Christen Hvam ville sagt det.

Man må altså skjerpe seg. Og det ganske kraftig også!

[gs-fb-comments]