– Altfor få sementblandere på Moldejazz!

Under avnytelse av dagens sjette kopp kaffe utenfor Alexandra kommer den kjente støyentusiast Bråke Herlofsen forbi. Han slår seg uinvitert ned, med en sinnarynke i pannen.

– Jasså, det er her dere sitter. Det var på tide at jeg traff på dere. Jeg har nemlig et presserende budskap som må ut til alt folket.

– At det er for lite støy på Moldejazz?

– Hvordan kunne du vite det?

– Du er jo en støysender.

– Og det er ekstremt viktig at noen tar på seg den rollen.  I dag er musikken helt løsrevet fra den virkelige aktiviteten i samfunnet. Ta for eksempel sementblanderen. Når så vi sist en sementblander på scenen her i Molde? En sliten, møkkete men likevel vakker sementblander, som går rundt og rundt for å bygge samfunnet vi bor i? Det er skandaløst at slike vesentlige byggesteiner i samfunnet utelates fra kunsten. Uten sementblanderne ville vi fremdeles bodd i huler. Lyden av en sementblander er lyden av selve livet. For ikke å snakke om skjærebrennerne.

– Skal du skjære oss i biter?

– Langt i fra. Det er lyden jeg er ute etter. Idag er det for meg helt meningsløst å gå på konsert. Alle streber etter det melodiske og vakre. Det heslige, forstyrrende og støyende som samfunnsprosessen egentlig er, blir utestengt.

– Så du går ikke på konserter, da?

– Nei, det er mange år siden jeg sluttet med det. Det gir meg ingenting. Det er bare glansbilder. Så de siste årene har jeg aldri vært på en eneste konsert. Derimot har jeg begynt å vanke på byggeplasser. Der får jeg det jeg er ute etter. Lyden av sementblandere. Pumpingen fra pressluftborr. Hviningen fra skjærebrennere. Lyden av underbetalte grunnarbeidere fra EØS-området. Og det beste av alt, er at det er gratis. Hvorfor skal jeg betale tusenvis for å gå på glansbildekonserter, når selve livet er her, midt i blant oss, for alle å ta del i?

– Jamen det er jo fantastisk for deg. Det er den totale frihet!

– Nei, ikke helt. Jeg må jo ha på meg hjelm.