Undertegnede ble ved en inkurie satt opp til å skrive om årets Artist in Residene, Gard Nilssen, onsdag kveld, da han skulle «velte» jazzklubben Storyville sammen med sitt Acoustic Unity med den amerikanske trompeteren Ambrose Akinmusire.

Den som følger godt med på de få jazzwebene rundt om har muligens registrert at undertegnede i forrige uke avsatte den svenske bassisten Petter Eldh fra bandet til fordel for vår egen Ole Morten Vågan. Men faktum er at Vågan kun var med som vikar på bandets utsøkte konsert i Skuespilhuset i København under Copenhagen Jazz Festival, og at Petter nå var tilbake på plass der han skal være.

Saksofonist André Roligheten har vært med helt siden starten, (de holder sammen disse musikerne fra Skien), og jeg kommer aldri til å antyde hans avgang fra bandet. For han er og blir den perfekte makker til Eldh og Nilssen i denne trioen.

Og med den amerikanske trompetisten Akinmusire som «ekstra hjul på vogna», ble dette den perfekte klubbkvelden.

Akinmusire kommer fra Oakland, California, og er utdannet blant annet på Manhattan School of Music. Han har gjort fem plater i eget navn, og har medvirket på innspillinger med blant andre sin læremester Steve Coleman, pianistene Aaron Parks, Vijay Iyer og John Escreet, bassisten Esperanza Spalding og trommeslageren Jack DeJohnette, for å nevne noen få. Han er en av de virkelige «up and coming»-musikerne fra USA innenfor den mer tradisjonelle, amerikanske jazzen, og det skulle bli spennende å høre ham sammen med «powerjazzerne» i Gard Nilssen Acoustic Unity.

Fra første tone visste vi at dette kom til å bli en konsert for historiebøkene. Nilssen er den som fører bandet og står for energiutladningene, med et utrolig drivende trommespill det må være en drøm for andre musikere å henge seg på. Eldh er en bassist som mange kjenner fra samarbeidet med Marius Neset, noe som beviser at han også har all den energien som er påkrevet for å pushe bandet framover mot ekstasen sammen med Nilssen. Roligheten er heller ingen pingle i sammenhengen, men kaster seg på enhver utfordring fra Eldh og Nilssen og leverer strålende spill.

Ute på flanken kaster Akinmusire seg på, uten nevneverdig respekt for de andre tre. Og sammen med Roligheten får vi en symbiose som trekker historien tilbake til plateselskapet Blue Notes glansperiode på 60-tallet.

Vi fikk i hovedsak låter fra Acoustic Unitys rykende ferske plate, To Whom Who Buys a Record, en plate som burde bli revet vekk fra salgsboden etter konserten. For dette ble en konsert som tok oss tilbake til de virkelig store kveldene i Alexandrakjelleren for en generasjon siden.

Bandet fikk saksofonisten Joshua Redman som gjest på ekstranummeret, Happy House av Ornette Coleman, hvor alle musikerne fikk «strekke ut», og for Redmans del burde spillet på denne låta medvirke til at det blir stinn brakke på hans konsert i Teatret Vårt.

Kanskje et høydepunkt til nå, under den 59. Moldejazz, så får vi se hva de resterende dagene fører med seg, og om det er mulig å overgå seansen vi fikk i Storyville onsdag kveld.

Tekst Jan Granlie


Gard Nilssen Foto: Jan Granlie


Petter Eldh Foto: Jan Granlie


André Roligheten Foto: Jan Granlie


Ambrose Akinmusire Foto: Jan Granlie


Joshua Redman Foto: Jan Granlie

Besøkt 207 ganger
Previous post

Douglas: Folkets mann i Parken

Next post

Fireflates vidunderlige notater

Jan Granlie

Jan Granlie