Hersch kom, spilte og vant

Fred Hersch Trio kom endelig til Moldejazz. Torsdag var Storyville omtrent full, full av både publikum og deilig og spennende musikk.

Pianisten og komponisten Fred Hersch fascinerer mange av oss. Han bygger sin musikk på tradisjonen og utvider den, med en forkjærlighet for lyriske melodier. Han forener nyskaping og historie med sin egen fortolkning og presentasjon. «The most arrestingly innovative pianist in jazz over the last decade», skrev Vanity Fair om ham. Vi er mange som er tilbøyelige til å være enig.

Fred Hersch begynte å spille piano i fireårsalderen, og ble en del av jazzlivet i New York 21 år gammel. Siden den gang har han hatt denne byen som sin base. Ved siden av å være en svært aktiv musiker, underviser han også unge musikere.

Trioen hans har bestått av bassisten John Hebert og trommeslageren Eric McPherson i ti år, og er nå en velsmurt og framifrå maskin. Med usynlige, telepatiske linjer mellom de tres ører, tanker, hjerner og handlende ekstremiteter fikk vi en deilig reise i det lille lokalet på toppen av Plassen.

Sist jeg hørte denne trioen var på Nasjonal jazzscene i Oslo i april 2015. Et minne som fortsatt ligger levende i de bakre hukommelsesregioner i hjernen. I dag tilbrakte vi nær en og en halv time i et paradis av kompleks og vakker musikk. Jeg er tilbøyelig til å skrive en variant av rapporten Cæsar skrev til Senatet da han hadde vunnet salget ved Zela i år 47 før vår tidsregning, «veni, vidi, vici» — jeg kom, jeg så, jeg vant. Fred Hersch «venit, lusit, vicit» — han kom, spilte og vant.

Denne konserten var den siste på en europeisk turné som Fred Hersch har vært på siden midten av juni. De spilte i Nice for to dager siden, før de nå er på plass her i Molde. Fra og med tirsdag neste uke skal trioen spille tolv konserter i løpet av seks dager på Village Vanguard i New York. Village Vanguard er nærmest å regne som Fred Herschs andre hjem på Manhattan. Han spiller stadig der med «residencies» som blir lengre for hvert år. Nå skulle vi få en smak igjen av magien som vi har hørt igjen og igjen på platene hans med opptak av konserter på Village Vanguard.

John Hebert – denne gangen tydeligvis på lånt bass – slet litt med å komme i kontakt med bassen i begynnelsen, men fant snart ut av den. Jeg undrer meg på om jeg ikke kjente igjen bassen til en viss kunstnerisk leder ved Trondheim jazzorkester. Derfra og ut var det en deilig linjeføring og noen herlige akkord-progresjoner. Eric McPherson — barnebarnet til bassisten Richard Davis, oppkalt etter Eric Dolphy – spilte presist og tydelig på et enkelt og ukomplisert trommesett. Men om det var enkelt, fungerte det som det skulle … og vel så det.

Høydepunktene sto i kø gjennom hele konserten. Ja faktisk, konserten var ikke stort annet enn høydepunkt. De startet med Irving Berlins «Change Partners», før de fortsatte med Hersch’s egen «Serpentine». På låta «Forerunner» viste McPherson et trommespill så presist, at man fikk gåsehud av det. Vi fikk en versjon av «This is always» så vakker at mange av de tilstedeværende fikk renset ut tårekanalene. Nå hadde Jon Hebert funnet ut av bassens egenskaper og leverte et eminent spill.

Og så, så fikk vi jamen ikke også Ornette Colemans «Turnaround», før de fortsatte med Hersch’s egen «Floating» fra plata med samme navn fra 2014. Utseendemessig begynner den snart 64-årige pianisten å likne mer og mer på Toulouse Lautrec’s selvportretter i sort strek.  Og akkurat som Lautrec skaper Hersch stor kunst. Hans venstrehåndsarbeid er definitivt ikke det det høres ut som — fra ordet.

Da vi fikk Wayne Shorters låt «Black Nile» fra Shorters Blue Note-skive «Night Dreamer», var det vanskelig å sitte stille. Når noen skal presentere Fred Hersch til noen som ikke kjenner hans musikk, nevner flere – og ofte med ettertrykk – at han har vært lærer for Brad Mehldau. Jeg vet ikke hvor forklarende det er i forhold til presentasjon av musikken til Fred Hersch. For der Brad Mehldau er analytisk, til tider nesten klinisk, i sin tilnærming til musikken, er Fred Hersch lyrisk og emosjonell.

Etter enda et par låter, er vi emosjonelt nesten utkjørt. Men det er ikke snakk om å gi slipp på musikken. Fred Hersch blir klappet fram til to ekstralåter, først til det som han sier er, «… my favorite pop-tune for 30 years», Billy Joels «And so it goes» fra 1989.

Deretter fikk vi en Monk-låt — var det «Evidence»? – før vi vandrer ut i sola igjen, mens vi ikke bare tørker tårene, men hvor vi også spør oss selv: Hvor lenge må vi vente til neste gang? Kanskje skal vi ta turen til Village Vanguard?