En gang i tiden sa man at det å lage en liste over hvilke artister Marcus Miller ikke har jobbet med antagelig vil ta kortere tid enn å liste opp alle de han faktisk har jobbet med.

Marcus Miller har spilt på over 500 plater, hvor listen over artister inkluderer Michael Jackson, David Sanborn, Beyoncé, Mariah Carey, Frank Sinatra og Aretha Franklin. I dag, hvor nesten ingen bruker studiomusikere er det nok litt lenger mellom disse oppdragene for Miller.

Var Miles vanskelig?

Men det gjør ikke noe. For i dag har han sin egen solokarriere, eget turneband og to radioprogram og han har både skrevet og produsert en rekke låter som har toppet Billboard-listen. Og ikke minst er han ofte på turné, som drar massevis av folk. Også i Molde.

Over 700 personer var tilstede i Bjørnsonhuset, hvor Miller og hans fem mann store band opptrådte i nesten to timer. Vi møter ham backstage, under en halvtime etter konserten er over. Han er vennligheten selv, og opplagt og klar for intervju. Og ja, jeg må bare spørre:

– Hvordan har det vært å jobbe med alle disse legendene?

– What do you think? Ha ha! Nei, det er viktig å skjønne at disse folkene er bare mennesker de også.

– Selv Miles Davis?

– Ja, også han. Men det er klart, jeg har mange ganger kløpet meg selv i armen og sagt til meg selv: Du jobber faktisk med disse folkene hvis musikk du vokste opp med og så opp til. Det er kult, det er det. Men jeg skjønner det kanskje mer nå i dag, hvor stort det var, enn da jeg var tidlig i tjueårene. Man er litt naiv og verdensmester da. Tør alt.

Marcus Miller

Foto: Hogne Bø Pettersen

– Du var bare 21 år da Miles Davis ba deg skrive og produsere på klassikeren Tutu. Hva så han i deg, tror du?

– Han var flink til å finne talenter, og ikke minst hjelpe unge afroamerikanske musikere til å komme seg fram. Det er en side ved ham jeg synes har kommet for lite fram. Han kalte meg sønnen sin, og han sørget alltid for at vi fikk betalt. «Unge musikere må lære hva de er verdt, og få betalt,» sa han.

– Så han var ikke sær og vanskelig?

– Å, jo! Kjempevanskelig til tider! Men jeg taklet det fint.

Framskritt er en vei med humper

– Ditt siste album, som du turnerer med nå, heter Laid Black. Er det en politisk ladet tittel?

– Antagelig.  Men i disse dager i USA er ikke en sånn tittel kontroversiell mer, he he. Det forrige albumet mitt het Aphrodisia, og jeg brukte det albumet til å følge den musikalske stien mine forfedre hadde tråkket opp. Jeg hadde musikere fra Vest-Afrika på platen, jeg hadde noen karibiske musikere, sør-amerikanske musikere og artister fra sørstatene i USA. Det hele var en tanke om å følge røttene mine til der jeg er nå, så på den platen gikk vi fra calypsomusikk til blues og mikset det hele sammen.

Han sier at Laid Black da er resultatet av denne miksen.

– Det forrige albumet viste hvor vi har gått. Laid Black viser hvor vi er i dag.

Marcus Miller

Foto: Hogne Bø Pettersen

– Du sa at politisk sett var det en tam tittel, gitt situasjonen i USA. Hvordan vil du beskrive det politiske klimaet i USA nå?

– President Obama sa noe for flere år siden som jeg likte. Han sa at framskritt i USA er ikke en strak oppadstigende linje. Den er full av humper og nedturer. Men dersom man ser dette i perspektiv vil man se at det faktisk går framover, selv om du føler at det går dårlig akkurat nå.

Han bruker sitt eget liv som eksempel.

– Da jeg var åtte år var det svarte mennesker i sørstatene i USA som ikke kunne drikke av samme fontene som hvite. Dette skjedde i mitt liv, det samme livet hvor jeg opplevde å få en farget president! Det var ikke en vakker reise, men det går framover.

Han sier at etter åtte år med Obama var det ikke annet å forvente enn at det ville bli en nedtur.

– Nå er vi midt i det, og selv om det er mye verre enn jeg trodde det skulle bli, så tror jeg bare det blir et blink på radaren når vi ser tilbake på det.

– Det er jo en veldig positiv måte å se det på!

– Det er den eneste måte se det på, tror jeg. Det er som å snu på en stein. Da ser du hva som foregår under steinen. I USA har vi nå snudd denne steinen.

Han sier Internett har hatt mye å si her.

– Før i tiden var folk anonyme på nett når de postet alt hatet sitt. Men så skjedde det noe. Folk fant ut at de ikke brydde seg. Så nå sa de all denne dritten under fullt navn. Men på en måte er det bra, for det tvinger USA til å måtte møte problemene sine.

Miller poengterer at slaveri ikke bare var noe som foregikk i USA.

– Husk at det var slaver også i Europa og Sør-Amerika. Det som foregikk i USA kom sent i gang, varte ikke så lenge og var i liten skala i forhold. Men når slaveriet ble opphevet, så kvittet man seg ikke med de svarte, de ble boende. Og vi jobber oss fortsatt gjennom dette.

Marcus Miller

Foto: Hogne Bø Pettersen

Musikere må lytte

Vi penser oss tilbake på musikken. Bandet Miller turnerer med for tiden består av fem særdeles dyktige musikere. Jeg spør hvordan han går fram for å sette sammen et band som skal representere musikken hans på best mulig måte.

– Jeg leter først og fremst etter musikere som har god teknikk, som er musikalske og som er veldig kreative. Nå høres jeg veldig standard bandleder ut. Men det jeg også ser etter er om musikeren lytter. Noe som er spesielt viktig innenfor denne type musikk som vi holder på med.

Miller sier han kan veldig fort se om en musiker lytter til sine medmusikere eller ikke.

– La oss si at en av de andre musikerne spiller en solo, så er din jobb å være koristen: solisten blir som presten som holder preken, og du skal være kirkekoret som sier amen, om du skjønner hva jeg mener. For du vil snart få sjansen til være presten, og da vil du gjerne at de andre skal si amen.

Det har skjedd flere ganger at han har fått folk i bandet som ikke har lyttet. De har bare ventet på at de selv skulle få spille solo.

– Det liker jeg ikke, det er som å snakke med en journalist som ikke lytter. Du bare ser at de kikker på notatene sine og venter på sitt neste spørsmål.

– Ja, det er derfor jeg har opptaker.

– Nemlig, for da kan vi ha en samtale. Når jeg har journalister som bare sitter og noterer har jeg av og til tenkt på å si noe crazy, for å se om de legger merke til det, ha ha. Men tilbake til musikere som ikke lytter: Jeg har av og til lært slike musikere å lytte, og det er jeg stolt av.

Marcus Miller

Foto: Hogne Bø Pettersen

Sjangerblind

– Hvordan tilnærmer du deg musikken? Du har jo vært innom så mange sjangre.

– Hver sjanger har sitt eget unike fokus. I jazz er det viktigste feeling og improvisasjon. Du forhandler harmonier, mens du improviserer. R&B har mye av de samme elementene, men fokuset er mer på å engasjere publikum enn på bandet. Men det er også basert på afromusikk, hvor musikken skulle forene samfunnet. Popmusikk har derimot mer fokus på enkel rytme, som er laget for de som ikke er så sofistikerte når det kommer til rytme. Som er helt ok, selvsagt. Men for å svare på det du spør om: All musikk har de samme ingrediensene, det er blandingen som er ulik fra sjanger til sjanger.

Det store lerretet

Marcus Miller har også en svært suksessrik karriere innenfor filmmusikk, og lagde i 2017 musikk til den Oscar-nominerte filmen Marshall.

– Hvordan jobber du fram musikk til film? Er det i nært samarbeid med regissøren?

– Jeg setter meg ned sammen med regissøren og ser en rough cut av filmen. Av og til har regissøren lagt på annen musikk for å fortelle meg hva han vil ha og ikke ha. Av og til kan det være musikk som rett og slett ikke passer i det hele tatt, men den er lagt inn fordi regissøren har funnet noen elementer i musikken de ønsker jeg skal få fram i det jeg skal lage.

Han sier han av og til får beskjed om å få fram følelser som regissøren ikke lykkes i å få ut av skuespilleren.

– Da sier regissøren at det nå er det din jobb å få til dét! Så da jobber jeg med musikken og når jeg mener jeg har fått til noe, inviterer jeg regissøren til å komme og høre. Og da kan han si «Det var overhodet ikke det jeg var ute etter!» Ha ha! Men så jobber vi sammen og får fram det han ønsker.

– Hvilken filmmusikk er du selv inspirert av?

– Jeg elsker de av den gamle skolen, som Quincy Jones. Og Lalo Shcifrin er kul. I dag er filmmusikk mer lyddesign enn musikk, og det er også interessant. Men selv liker jeg å høre på de gamle karene. Tenk på før i tiden, du kunne ikke lage en demo av musikken. Det var ingen datamaskiner som du kunne kladde med. Du måtte rett og slett stole på komponisten. For selv om du kunne få høre et lite eksempel på et piano, var det ikke før du hadde leid inn hele symfoniorkesteret at regissøren fikk høre resultatet. Så du måtte være dyktig!

Miller forteller at Quincy Jones påstod overfor ham at han skrev filmmusikk mens TV-en stod på.

– På den måten skriver jeg fra underbevisstheten, påstod han. Jeg vet ikke til dags dato om han bare køddet med meg.

– En vet vel aldri med ham.

– Nei, det har du helt rett i. Men poenget mitt er at du måtte jobbe med ditt indre øre på den tiden, som komponist. Det beundrer jeg.

Marcus Miller

Foto: Hogne Bø Pettersen

It’s Miller time

– Du har også to radioshow, ett i USA og ett i England. Fortell litt om det.

– Oh, man! Jeg skal fortelle deg noe: Radioprogrammet mitt i England går på lufta om en time fra nå. Og rett før jeg gikk på scena her i Molde i kveld fikk jeg beskjed om at jeg hadde ikke sendt lydfilen med programmet mitt til dem enda. Og da kom jeg på det: Shit! Jeg har ikke laget kveldens program enda.

Takket være moderne teknologi fikk Marcus Miller spilt inn hele radioshowet rett etter at han gikk av scena på Bjørnsonhuset.

– Jeg behøver jo bare å spille inn intro og outro til hver låt og hvert innslag. Så det gjorde jeg, og sendte det på e-post til dem, sammen med låtlisten, hvorpå de legger inn musikken. Men vi er en time foran England nå, ikke sant?

– Stemmer.

– Then I should be good, he he. Jeg har også et show i USA, som heter Miller Time.

– Selvsagt.

– He he, selvsagt, ja. Det går på satelittradio til hele USA hver søndag kveld. Og selv om kanalen heter Real Jazz, så spiller jeg akkurat hva jeg vil. Så jeg kan finne på å spille Miles Davis’ versjon av Someday My Prince Will Come, men ikke før jeg har spilt Disneys versjon. Kun for å vise hvordan en jazzmusiker kan ta en middelmådig sang og gjøre den om til noe spennende og vakkert.

 

Besøkt 237 ganger
Previous post

Ryddig på Rommet

Next post

Douglas: Folkets mann i Parken

Hogne Pettersen

Hogne Pettersen