Kaja Draksler Octet gir oss en hjertevarm og mangesidig versjon av poeten Robert Frosts verden. Verket spenner over så godt som hele musikkhistorien, men det er skrudd sammen på en helhetlig, virkningsfull og vakker måte.

Etter utgivelsen av den flotte plata «Gledalec» med musikk bygget over tekster av Pablo Neruda, lanserte Kaja Draksler et nytt prosjekt med ny musikk for sin egen oktett i fjor. Denne gangen var prosjektet bygget over dikt av den amerikanske poeten – og nasjonalskalden –  Robert Frost. Jeg hørte  prosjektet første gang i fjor høst, mens det ennå var ferskt, og gledet meg nå til et gjenhør, vel et halvt år seinere.

Robert Frost er vel i amerikansk sammenheng det nærmeste vi kommer vår egen Sigbjørn Obstfelder, og i svensk sammenheng Hjalmar Söderberg. Kanskje ikke først og fremst tematisk, men mer i forhold til dikterens posisjon i forhold til spørsmålet om det vi kan kalle livets meningsfulle meningsløshet.

Mens ingen norsk ungdom — og i hvert fall ingen norske gutter — i 15-17-årsalderen går umerket fra den eksistensielle fremmedgjøringen i Obstfelders «Jeg ser», setter vissheten om vårt behov for å skape mening i tilfeldighetenes spill i livet – slik det er beskrevet i Robert Frosts «The Road not taken» – spor i amerikanske ungdommer.

Det nye prosjektet bygger direkte på erfaringene med å utvikle «Gledalec», og Kaja ser dette som et forsøk på å heve ambisjonene og gi seg og oktetten ytterligere utfordringer. Selv om det er et nytt prosjekt hun nå vil vise fram, er det allikevel på mange måter også naturlig å se på det som et «Gledalec v. 2.0».

Ab Baars. Foto: Jan Granlie

Fra venstre mot høyre på scenen i lille Storyville har vi Ab Baars og Ada Rave på tenorsaksofon og klarinett, Onno Govaert på trommer bak dem, foran i midten George Dumitriu på fiolin og bratsj, med Lennart Heyndels på kontrabass rett bak seg, Kaja Draksler på klaver, tommelpiano, perk ute på høyrekanten, med de to vokalistene Björk Nielsdóttir og Laura Polence foran seg.

Det blir en timelang vandring i Robert Frosts verden av de små ting som påvirker oss og våre liv, og i moderne – og eldre – europeiske musikklandskap. Det blir en vandring med sterke inntrykk. En vandring der vi ikke bare kom til «a place called Far-away Meadow» – fra «The Last Mowing» – der vi «… looked down the saddest city lane» – fra «Acquainted by the Night», og så «… the new moon tilted in the air» – fra «The Freedom of the Moon». Og jammen stakk ikke Georg Friedrich Händel innom også en snartur.

Etter «Faraway Meadow», får vi «Silken Tent» i en medrivende presentasjon. «Freedom of the Moon» blir nesten en spøkelseshistorie i hendene — og stemmene — til Drakslers band, før de etter et lengre improvisert stykke leder oss over i «Never Again».

Björk Nielsdóttir og Laura Polence. Foto: Jan Granlie

Konserten avsluttes med det siste diktet — «Away» — Robert Frost skrev rett før han døde i 1963. Dette diktet er en skjebnetung og ettertenksom tekst, og det er vanskelig ikke å bli berørt av de første linjene: «Now I out walking / The world desert, / And my shoe and my stocking / Do me no hurt».

Når Draksler så setter på et opptak av den eldre Frost som selv leser avslutningen av diktet, er det vanskelig å holde tårene tilbake; «And I may return / If dissatisfied / With what I learn / From having died».

Vakkert, vondt og kjærlighetsfylt. Når kommer dette ut på ei skive nær oss, Kaja Draksler?

Besøkt 67 ganger
Previous post

Louis Cole Big Band i Alexandraparken

Next post

En app og en anmelder, om 40 år

Johan Hauknes

Johan Hauknes