Goldings / Bernstein / Stewart (Storyville)

Ingen røyk, ingen cocktails, men ilde mye orgel.

Goldings, Bernstein og Stewart leverte et solid stykke håndverk på Storyville fredag kveld. Gammaldags jazz av den skikkelig tradisjonelle sorten. Ikkeno’ gæernt med dét. Men kanskje det er noe som ikke er helt optimalt med lokalet de spiller i, Storyville. Men dette kommer vi tilbake til.

Etter en liten innføring i «hvordan starte opp en B3 med Lesley-kasse» (omtrent som en traktor), åpner bandet med I’m in the Mood for Love og Mixed Message, og det låter sløyt. Ingen hastverk her, nei! Låta Fagen fra sisteplata Toy Tunes; blir introdusert med en dedisering: – This song is dedicated to Donald Fagen – jesus! Not a good name! Og låta, den bringer også tankene til Steely Dan, med sine smoothe mu chord-progresjoner.

Det låter ganske deilig av Goldings / Bernstein / Stewart. Det er vel ingen i hele verden som kan hate B3-orgel, og i hvert fall ingen på Storyville. Bare så synd da, at vi ikke klarer å ignorere det faktum at vi sitter som sild i tønne – jeg har aldri vært på et sted som setter stolene så tett. Det er omtrent like behagelig som å sitte på flyet, kanskje enda litt værre– på flyet har man tross alt enten vindusplass man kan breie seg noen millimetere på, midtgangsplass man kan breie seg noen millimetere på, eller dersom man er så uheldig å sitte i midten, så får man i hvert fall begge armlenene. På Storyville sitter alle i midten! Ingen armlener! Synd!

For dette er den typen jazz som i hvert fall undertegnede helst vil nyte med et lite rundt bord til å sette fra seg en passende forfriskning, kanskje aller helst noe blankt i et trekanta glass, med en oliven i. Kanskje også et askebeger. Et lite rundt bord til å være kjøttet i den hamburgeren som er sigg, cocktails og utstrakte føtter som vifter tærne i takt med musikken. Så kunne vi utbrakt et lavmælt «sløyt, esse».

Fireflates anmelder måtte forlate åstedet etter en halvtime.