Morgengrykonsert med Marja Mortensson

Marja Mortensson gjør en glimrende konsert i Reknesparken

Klokka er 06.45, og jeg beveger meg nedover mot Reknesparken. Petrikor er navnet på lukta som oppstår når det regner om sommeren, og i dag er lufta full av det. Sommeren er uvanlig grønn i år, og kofta Mortensson entrer scena i går nesten i ett med skogen som dekker panoramaet i bakgrunnen.

Marja Mortensson er 23 år, spellemannprisvinner, sørsame og hedmarking. Reindriftsdistriktet Svahken Sïjte ligger i Femundsmarka, og det første en legger merke til når Mortensson ønsker velkommen og introduserer seg selv, først på sørsamisk og så på hedmarking, er hvor nært de to språkene ligger lydmessig.

Amfiteateret i Reknesparken er fullsatt av morgentrøtte fjes. Bak meg fniser en gjeng 60-åringer, og et ellers nydelig øyeblikk når Daniel Herskedal setter an den første tubatonen blir dessverre forstyrret av spredt småprat hos publikum.

Joiken til Mortensson kommer mot oss fra langt bak i halsen, og hun utnytter strupen og ganens hulrom til det fulle for å skape dyp, fyldig og inderlig spennende klang full av overtoner. Det er bemerkelsesverdig hvor tett Mortenssons joik og Herskedals flügelhorn ligner hverandre i klang og register, og spillet mellom de to er nydelig.

Tromsøværingen Jacop Janssøn fyller ut og løfter arrangementene på smakfullt vis, med tromming på både tradisjonelle og mer moderne perkusjonsinstrumenter.

Mortensson rekker også å fortelle historien sin, om hvordan hun vokste opp i et sørsamisk område, lærte samisk på skolen og var bevisst kulturarven sin – men aldri fikk den direkte fra noen i familien. Hun har selv tatt tilbake denne arven gjennom studier av gammel sørsamisk joik, og er nå en av de store bærerne av denne historiske arven. Det er hjerteskjærende vakkert når hun joiker en lulesamisk joik fra bestemorens opprinnelsesområde – og ikke minst når hun joiker sin oldefar, “slik eg trur han var”, som i 1917 var med på samenes første landsmøte.

Det begynner å regne mot slutten av konserten, noe som egentlig bare løfter opplevelsen. Mortensson og bandet kler regnet og naturen, og gjør det ekstra tydelig hvor nydelig amfiteateret i Reknesparken er som konsertarena. Her kunne det vært fullsatte konserter hver dag under festivalen.

Et nytt sterkt øyeblikk kommer når Mortensson joiker kampen og dilemmaet forfedrene sto i – idet de sto mellom å stå alene i sin samiske tradisjon, eller legge den fra seg og gå videre med resten av det norske samfunnet. Vi kan være glade at noen, som Maja Mortensson, valgte det første.