Take 6: Stemmepraktens korsfarere

Konserten med Take 6 i Domkirken ble en musikalsk seanse ved vårherres bedeskammel. De fleste sangene til vokalgruppa har minst to strøk gospel som musikalsk grunning.

Intet galt i det, når den fulltonende gospel-popen foredras med en slik messiansk entusiasme som her. Selv om sekstetten har holdt det gående omtrent siden Moses delte havet, fremstår de fortsatt med en nesten gutteaktig iver, som var de lystfiskere i en lakserik elv.

Kvelden får seg en siste kilevink av den snart sammensunkne kveldssola og domkirkens magre spir er boret opp i den lavthengende himmelskiven. Smale rift av blekt kveldslys er vispet inn i lyse skyer. Den spartanske, prunkløse scenen i det store kirkerommet er badet i et mildt blålig lys.

Pop-gospel-sekstetten Take 6 har med brusende brynde begynt sin milde musikalske forkynnelse. Det begynner med en feiende Beatles-potpurri og baptist-stemningen er der på et knips. Det er som om domkirken ikke ligger i en smått bornert by på vestlandet i Norge, men mellom bomullsmarkene i Louisiana. Og selv om de fleste numrene er i den pureste gospel-klassen, gjør ikke det det spøtt, for de er kanskje de mest ildfulle i hele konserten.

Og innimellom slagene kommer det høyst særegne versjoner av låter av Al Jarreau, Sting og Eric Clapton, og en Michael Jackson-medley som selvfølgelig vekker åtgaum i den fullsatte domkirken. Mest imponerende er de, kan jeg si instrumentale, i betydning ikke tekstlig, partier, da en virkelig får fornemmelsen av; hvor mangefasettert disse arrangementene vitterlig er. Det er Mark Kibble som er frontmannen, og som arrangerer sangene for de ulike stemmene. Han synger med en flammende sindighet. Stings versjon av Michel Legrands «Windmills of your mind» er bare så snurrig vakker i en slags bossanova-tapning at det knapt er til å bære.

Helt a cappella er Take 6 ikke. Både akustiske gitarer, flygel og elpiano ble traktert på flere sanger, men alltid med sordin. Sågar litt ablegøyer ble servert. Så en liten preken før salmen «Family love», vakker som nattergalens sang. Og en liten tributt til vestlandsnaturen, de snøkledte tinder, Molde og festivalen, er kanskje obligatorisk.

Dette er musikken som kan dele havet og føre deg tørrskodd til den bredd der englene synger soul. Take 6 synger så sfærisk, så luftig, likevel så barberbladskarpt, at en skulle tro det var gjennomtrekk i stemmebåndene. Det er en tydelig harmonikk, i kraftfulle vendinger mellom det tandre og det tordnende.

Og så disse fabelaktige harmoniene, disse dynamisk dialoger, foredlet i flytende finsiselert stemmeprakt. Det er som om tonene kløftes i munnenes munning, stiger mot takhvelvingen for så å blø ut i stillheten. Det er som nevnt Mark Kibble som er gruppas arrangør, og han er en kløpper i å løfte fram det kraftfulle i tekstenes himmelvendthet og samtidig kjæle ved den ofte såre grunntonen i sangene. Det er heldigvis noe råskårent, rovdyraktig i all den forfinede finesse.

Ok da, man kan innvende at det kan være en viss gullfiskglatthet ute og går her, arrangementenes finmaskede, slangemyke eleganse og velgjorthet inngir stundom en lett polerthet i all skjønnsangen. Kan sangene simpelthen bli for raffinerte? Jo da, muligens, men å pirke for mye her synes like meningsløst som begrepet alkoholfri vin.

For denne anmelder, hvis hug står til det stillfarne, ble denne konserten en lise. Repertoaret er ikke spesielt originalt brygget, men på ingen måte rett i koppen. Det er musikk forskanset et sted mellom soul og pop og R&B, om hverandre, og i skjønn forening. Men selv om noen sanger er rolige, til stillheten grensende, skummer det også vindfullt av Take 6 i flere storslagne numre der musikken har en nomadisk utferdstrang. De fleste sangene er hentet fra gruppas siste utgivelse «Iconic».

Hva skal man si? På ett vis er konserten med Take 6 uoppnøstelig. De musikalske trådene blir for mange. Den påtakelige entusiasmen de seks herrene utviser er virkelig smittende. Her er ingen svovel, ingen sanger hentet fra mørksurklende katakomber, det er utelukkende sanger med livsbejaende esprit. Take 6 taler med tungene, men taler ikke i tunger. Skulle man hugge disse herrenes kvaliteter i steintavler, måtte man ha et helt fjell å ta av. Så har de også vært i tralten siden 1980.

Mørket har svøpt seg om festivalbyen. Konserten er over, og vi står der i den linne luft, renset etter et kraftig regnskyll, atter korsfestet til hverdagens traurigheter. Dette var en konsert der de flytende harmonier fløt sammen i melodienes trådkors. Sånt blir det ikke bare blink av, det blir en innertier.