I’ll never stop saying Maria!

Dette er konserten vi ikke bare har sett fram til gjennom denne uka. Konserten med Maria Kannegaard Trio inntok suverent førsteplassen ikke bare i dette årets festival. Den inntok raskt førsteplassen som festivalsommerens beste konsert.

Etter at jeg fikk høre i vinter at Maria Kannegaard hadde samlet trioen sin igjen — med Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass — og planla en rekke konserter i løpet av sommeren og høsten, har jeg sett fram til denne dagen, og denne timen. For det var i dag jeg hadde første mulighet til å få høre igjen trioen som i løpet av mange konserter har gitt meg vidunderlige musikalske opplevelser.

Etter comebacket under Jazzfest i Trondheim, har de spilt en konsert under Nattjazzen i Bergen. Ryktene gikk umiddelbart etter denne siste konserten om en skjellsettende, vakker opplevelse. Og jeg gledet meg dermed enda mer.

Så satt vi der, på dagen seks år siden hun framførte bestillingsverket, «Før eller siden er det nå» her i Molde. Dette var på lørdag 20. juli 2013, nede i Teatret Vårt, kl. 14.00. I dag er det to timer seinere, og oppe i Storyville.

Etter konserten kan jeg komme ut av skapet, og si:  Jeg har hermed gleden av å annonsere at jeg har en ny pianotrio som min favoritt! She’s back! Trioen er på plass igjen på toppen av denne lista, og det kanskje enda høyere opp enn de var for seks år siden.

Kannegaard starter opp med et tema som hun kaller «Bond FM». Som flere av de andre ni-ti temaene hun har skrevet for trioen og framfører denne ettermiddagen, er finurlige små perler. Harmonisk og melodisk lette å høre på, men graver du deg ned i dem ser du kompleksiteten under motordekselet. Det er som vakre veteranbiler. Vakre, funksjonelle linjer på utsiden, en effektiv og kompleks organisme under dekselet som sørger for en miljøvennlig formidling.

Det er fascinerende å høre hvordan trioen presenterer temaene, dissekerer dem og pakker dem sammen igjen. På nye måter. Et tema som minner meg om å høre på Abdullah Ibrahim i hine hårde dager, oppdager jeg etterpå heter nesten dette, «Dollar Brand».

Et tema som får meg til å skrive «Gymnopedie #10» på blokka, viser seg å hete rett og slett «Satie». «Pinadø» er en deilig sak i 7/4. «Dere», om jeg har navnet riktig, er en vals som desperat lengter etter en flott tekst.

Kannegaards låter er ofte noen medrivende vamp, eller ostinater. Det er nesten umulig å sitte stille. Men samtidig kan andre tema være så usigelig vakre og følelsesmessig sterke at det er umulig å ikke bli berørt. Kannegaard legger opp en intro som hadde glatt gått inn i litteraturen som en statelig vakker funeral march som det het i New Orleans. Men den er så finurlig konstruert harmonisk og melodisk at den endrer karakter og blir en intrikat leik.

Jeg gleder meg allerede til neste konsert med trioen. Om ikke før, vet jeg at det blir en mulighet tidlig i november. Det er lenge dit, men jeg skal holde ut. For gevinsten i den andre enden av de vel tre månedene er stor. Takk, alle tre!