Jon Larsen i Hot Club er nærmest for en institusjon å regne. Nå takker han for seg, som profesjonell musiker.

— Hei Jon! 40 år?!

— Ja, 40 år. Vi starta jo som gatemusikanter her på Moldefestivalen, utafor kinoen, og nå har det kommet ut en bok om Hot Club, og da dukka det opp, i researchen en forbipasserende som hadde tatt et helt fint publikumsbilde fra gatelivet i Molde … Det var en som het Bruun som tok det bildet. Dét var gøy. Nå er sirkelen rundet.

— Så dere spilte her før dere spilte på gata i Oslo? For det er vel ikke dét som er den vanlige mytologien?

— Ja, faktisk. Vi hadde begynt å spille litt på gata i Barcelona, litt i Bergen, og så flytta jeg tilbake til Norge sommeren ’79, og da var det rett på Moldefestivalen. Det var først seinere på høsten vi begynte å spille i Oslo.

— Førti år. Og så er det slutt, har jeg hørt?

— Ja, bare for min del da. Vi har jo holdt på … Siden 1979 har det vært full rulle på veien. Mer enn 100 dager reise med utstyr i bil, med rigging, masse lemping og alt mulig du kan tenke deg, med booking og sånt. Vi har jo ikke noe manager, ikke sant. Det er ikke noe penger i systemet til å ha noe crew eller management, så vi er old school turnerere. Vi er nesten det siste bandet som reiser rundt.

— Dere kom i bil fra Oslo, hørte jeg?

— Med anlegg! Det bruker vi hele året, over hele Europa. Vi kjører jo over hele Europa i løpet av et år. Dét har funka veldig fint, men for min del så kjenner jeg tettere og tettere signalene på at jeg ikke klarer det lenger. Kroppen henger ikke med, og så er det det at … Akustisk gitar … Det er jo min favoritt-lyd i hele livet ikke sant, i hele universet, men det har en fysisk side ved seg som gjør at jeg klarer ikke å opprettholde nivået lenger. Så da har jeg funnet ut at jeg skal ikke bli sånn som kaster skam over de tre andre gutta, så nå trekker jeg meg – og så har det jo samtidig dukka opp en dødsdyktig attenåring: Ola Erlien. Han overtar min plass. Jeg skal spille ut denne sesongen, det blir ca. 60 konserter til. Fra og med nyttår 2020, er det Ola Erlien som er Hot Club-gitarist istedenfor meg.

— Men Gildas fortsetter, ikke sant?

— Ja, det blir jo han som organiserer det fra neste år. Det er rett og slett jobben hans nå. Han har kommet inn fra en annen side, og det er kanskje ikke så opplagt å svitsje fra svartmetall til string swing, men begge deler er jo liksom ekstrem-gitar, så sånn sett er det jo veldig tett. Det er selvfølgelig en helt annen teknikk. Han har svitsja fra el-gitar til akustisk gitar, som er mye hardere å spelle på. Men han er jo fransk, ikke sant.

— Men du skal ikke gi deg med musikk generelt? Jeg tenker på Django-festivalen og plateselskap og så videre?

— Nei, jeg håper å kunne bidra med noe. Men jeg har funnet ut at det går ikke an å spille litt gitar. Det er som ballett eller toppidrett … Liksom drive litt med høydehopp … Da er du ikke på landslaget lenger, liksom. Så dét har jeg slått fra meg. Dét kommer jeg ikke til å klare — å holde nivået oppe, for det krever en daglig økt. Men jeg har jo bygd meg studio, så jeg kommer til å prøve å fortsette med dét. Jeg elsker jo musikk.  Altså, jeg skulle gjerne ha fortsatt, men jeg bare skjønner at jeg klarer det ikke. Noen møter den derre fysiske sperra tidlig, andre møter den seinere. For min del er den her nå. Sånn er det bare. Jeg husker jeg snakka med Toots Thielemans, han ble en gammel mann. Han kasta inn håndkledet til slutt og sa i en pressemelding at han ikke klarte å opprettholde nivået som han sjøl syntes var en minstestandard. Det skjønner jeg veldig godt nå, for sånn føler jeg det også. Klart vi skal gi jernet på konserten her i Molde — min avskjedskonsert i Molde. Jeg er veldig, veldig glad for det — rørt. Men jeg kommer til å spille masse surr og gæernt … Og det er selvfølgelig ikke bra.

— Jeg tenker vi tåler det fint allikevel. Men du … Nei vi skal kanskje ikke dra opp meteorittene, eller?

— Jo, det er klart vi skal det! Agatha Christie snakket jo om at mord passer så bra for pensjonister, for de må ha noe spennende å drive med når man er gammel. Og så har jeg snubla inn i forskningsverdenen som amatør, med stjernestøvforskning –  og det skal jeg selvfølgelig holde på med siden av.

— Ja åssen var det, du hadde funnet en ny metode for å identifisere dem, var det ikke sånn?

— Ja, du kjenner til meteoritter som detter ned fra verdensrommet? De er jo gjerne eplestørrelse eller større. Og så går de nedover mot en centimeter, og under en centimeter er det ikkeno’. De brenner opp når de kommer inn i atmosfæren. Men så viser det seg at i den nedre delen av spekteret, under en millimeter, der er det en svær topp i massedistribusjonen. Altså, det er mange partikler — milliarder, bokstavelig talt som regner nedover over alt, til enhver tid — kosmiske støvpartikler. Og de kommer fra et annet … Meteorittene kommer fra asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter, mens de kosmiske støvpartiklene, altså mikrometeorittene, de kommer fra overalt!

— Noe kommer fra asteroidebeltet, noe kommer fra kometene mye lenger ute, noe kommer fra andre solsystemer, noe er intergalaktisk materiale, altså selve urmateriale, og det drysser ned over oss. Man har visst om eksistensen av det i 140 år, men har ikke klart å finne det. Og så begynte jeg å leite etter det for ti år siden, og gikk systematisk til verks og katalogiserte, for vi reiser mye, ikke sant, så i løpet av sju år hadde jeg fått tatt tusen prøver, undersøkt dem i mikroskop, sortert og klassifisert, og da hadde jeg klassifisert alt støv som er på kloden — det er helt sant! Og da, ved ren eliminasjon, dukka det kosmiske støvet opp, for de ligner ikke på noe annet. Så da hadde jeg greid å identifisere alle de andre, og da skjønte jeg at, okei, der er den.

— Men åssen kom du på dette her? Er det noe du har holdt på med alltid, eller?

— Både og. Jeg har alltid vært amatør-steinsamler. Alltid vært interessert i mineraler og natur og sånt. Da det for ti år sia plutselig datt ned en liten prikk på bordet, rett foran nesa mi, så kunne jeg kjenne at jøss … Dette er en liten stein. Det er ikke fluelort eller plantefrø: Det er en liten stein! Den skulle ikke vært der, og her er den, og den var ikke der for ett sekund siden, så den må ha detti ned ovenifra, og så begynte jeg å nøste. Så det er en blanding av tilfeldigheter og rare kvalifikasjoner – det at jeg hadde litt peiling på stein, og så dukka det opp, at Hot Club var inne i en litt tynn, trang passasje, hvor vi hadde litt færre jobber, for ti år sida, begynte å gå litt dårlig. Det var en i bandet som blei sjuk, så jeg hadde masse tid. Hva skulle jeg gjøre? Så brukte jeg tida på det støvet da, så nå sitter jeg i det med begge beina. Men for all del …

— Jeg har fått en forskerstilling ved Universitetet i Oslo, men den er ikke lønna. Så det er som amatør. Hhåper å kunne være med i musikkens verden, kanskje produsere noen plater, kanskje til og med være litt manager for Hot Club — sitte hjemme og ordne og ta av litt av trøkket for Gildas, så han ikke får alt i trynet. Kanskje komponere litt — jeg har jo samarbeidet med Zappa-musikerne. Men der er jo min rolle mer som komponist og dirigent. Dét går det jo an å holde på med i noen år lenger, selv om henda ikke funker lenger.

— Men du spiller fremdeles hjemme? Eller har du fått nok?

— Nei jeg har ikke fått nok i det hele tatt, men ikke sant … I nøyaktig førti år har vi vært på profesjonelt nivå. Det er jobb. Jeg skal ikke bare kose meg med gitaren, det er jobben min. Hvis jeg ikke spiller gitar, hvis jeg ikke øver nok, så får vi ikke jobber, og da har vi ikke penger, da har vi ikke mat, ikke et sted å bo, alt går gæernt. I førti år, det er lang tid, så har det vært en nødvendighet. Så det å ta opp gitar og klunke litt og kose seg med den, det mister man når man er i profesjonelle omgivelser. Er du prostituert, så går du ikke rett hjem og råkliner i time etter time … Eller hva vet jeg om det! Jeg vet ikke!

— Men jeg har et annet forhold til musikk nå. Det er ikke hyggen, først og fremst — det er en sanseopplevelse på profesjonelt nivå. Og den må jeg finne utløp for på andre måter. Men jeg elsker jo å lytte til musikk. Jeg har gjenoppdaga gleden ved å ha rigga til et  stereoanlegg og sitte å lytte. For det har sklidd unna i mange år – har bare lytta på dårlige høyttalere og earplugs og sånt. Og det har vært deilig å finne tilbake til den sanseopplevelsen, bare la seg rive med av et bra plateopptak med deilig mix og spennende musikk. Så jeg lytter mer enn noen gang.

— Men det er mye ugjort. For eksempel: Jeg har jo hatt plateselskap, Hot Club Records, og produsert plater siden 1982. Og så har dét skjedd at LP-formatet, og deretter CD-formatet … Det er jo ikke noe fysisk format lenger. Det er jo ikke noen platebransje. Vi får ikke noe penger tilbake i kassa. Og nå er det ti år sida det kicka inn for fullt, og det betyr at de siste ti årene lider av mangelfull dokumentasjon, etter min oppfatning, innenfor veldig mye musikk rundt i verden. I Norge har vi mye gunstige støtteordninger, sånn at hele produksjonsmiljøet holdes litt kunstig i live, på en måte – til gode for lytterne, som får gjennomarbeida album å lytte til, mens andre steder i verden var det full stopp med en gang.

— Jeg får av og til litt inntrykk av at det er du som holder liv i det franske string swing-plateuniverset?

— Nei det er ikke det, for jeg gjør så alt for lite nå. Men jeg har lyst til å gjøre mye mer. Ti år er lenge, særlig når utøverne er mellom ti og tjue år gamle. De har ikke fått oppleve å være i et studio. Gode, unge musikere nå, de sitter hjemme og spiller instruksjonsvideoer og bytter licks med hverandre. Det er liksom ikke noen ressurser til å produsere et velprodusert album. Det er så mange  av de talentene som jeg bare .. Ååååh, jeg skulle ha invitert dem i studio og latt dem bruke tid på å finne arrangementer og gjennomarbeide på ordentlig.

— Og så selger du 150 plater etterpå …?

— Vi selger jo ingenting. Null! Smultring! For det er ikke noe salg lenger! Du får streaming, men hva får du igjen for dét? Det er liksom 0,007 øre, det er jo ikkeno’. En vellykket jazzartist i dette segmentet har en årsomsetning på 100-150 kroner. Hvis du har kanskje ti plater da, så kan håpe du på å få inn en tusenlapp. Det er det det koster for én time i studio. Det er ingenting! Brukervennligheten på strømmetjenestene er genial. Før Spotify kom på banen var jeg i den gjengen som kjøpte plater for 30-40 tusen i året, glætt, gjennom et helt voksenliv. Bare kjøpte masse plater for å holde meg orientert om musikk. Nå forventer vi jo å få det samme for hundre kroner i måneden, og det er ikke nok. Hvis det hadde vært 250 kroner i måneden, så kunne det ha hjulpet littegrann, eller så kan man … Når man snakker om støttemidler … Sett at for hver krone som kom inn via strømmetjenestene, så la det offentlige på en krone …

— Men du har greiene dine på Spotify, du også?

— Alt sammen! For ellers eksisterer du ikke. Og Spotify er jo bare ett av mange selskaper i en pakke. Så dét har kommet for å bli. Det er brukervennlig, og jeg liker dét. Problemet er bare at den økonomiske fordelinga ikke bærekraftig ennå. Så det må videreutvikles.

— Ja, men du har tro på at det går an å komme dit?

— Ja såklart. Jeg tror ikke vi har noe valg. Det skjedde noe veldig viktig tidligere i år, da EU godkjente styrking av opphavsretten på nettet. Det er dødsviktig for kunstnere av alle slag. For det betyr at strømming, og det mikrosalget vi driver med på nettet – det skal vi få lov til å holde fast ved. Det har tatt hundrevis av år å kjempe fram en åndsverkslov som gir opphavsrett. Hvis du lager noe flott, da skal du få bestemme hvem som skal få lov til å betale littegrann for å bruke det, gjennom TONO og alle de forskjellige forvaltningsorganene som finnes. Det kommer nå, litt forsinka, men det kommer inn i den digitale verden. Så jeg er optimist for framtida, men det er ikke sikkert det blir i min tid. Men vi har ikke noe valg. Hvis vi ikke får det til, så kommer folk til å kjede seg ihjel. Da får vi nemlig ikke nye bøker, ikke nye filmer, nye tv-serier, plater, musikk … Alt går gjennom nettet nå, så det er jo bare rimelig at man har abonnementer, og på den måten betaler sin del for den bruken man driver med.

— Jon: Tusen takk for lang og tro tjeneste!

Besøkt 1 798 ganger
Previous post

Hoem i 70: No stig vår song

Next post

Blood, Sweat & Tears?

Gunnar Horrigmo

Gunnar Horrigmo