The big lockdown

I løpet av mars 2020 stengte planeten Jorden. Det var vel da det sank inn at denne festivalsommeren i det store og hele kunne avskrives. Og med det, så klart, John Zorn i Moldejazzens ambisiøse 60. utgave.

Hvordan anmelder man festen som aldri kom? Æresgjesten, Artist in Residence i Molde 2020 – musiker, komponist og NYC-landemerke John Zorn – kunne ikke komme! En flaggermus med tvilsom musikksmak hadde satt ned foten.

Vi får kanskje la tvilen komme den flaggermusa til gode, og for diplomatiets skyld skal vi unngå spørsmålet om hvilken nasjonalitet den måtte bekjenne seg til. Kanskje var det et helt annet dyr som ga oss dette nye og ukjente viruset. Nå er det uansett her, og det meste er annerledes – også Moldejazzen.

Og så dette som tegnet så godt. Festivalen opplevde i vinter et påtrykk av billettkjøpere både mer intenst og mer internasjonalt preget enn vanlig. En nokså drøy residency på seks dager ble lagt merke til internasjonalt. Billettene forsvant som dugg for sola – eller som sveler på pressesenteret.

I redaksjonen ble vi kontaktet av journalister og skribenter som viste frem ubestridelige meritter på zornologi i utenlandske publikasjoner – intervjuer og greier – men uten at vi fikk helt klart for oss hva de egentlig tenkte å gjøre her. “Let’s do something together!”, sa de. Vi henviste dem til pressesjefen, men så langt kom de nok aldri.

Spol tilbake til 90-tallet en gang, da jeg kom over en artig CD med musikk av en viss Carl Stalling, en komponist som skrev musikken til tegnefilmene til Warner Brothers på 40-tallet og utover. Etter å ha studert innleggspapiret litt, utbrøt jeg gledestrålende på nettchatten vår, den gang bare i ASCII og s/hv:

– Hei folkens, gjett hvem som har produsert denne CD-en da!

Svaret kom kontant: – John Zorn!

– Ja! Hvordan visste du det?
– Fordi når du spør på den måten, Kjetil, så er svaret alltid John Zorn.

Ja, jeg kan gjerne stå frem som Fireflates mest håpløse Zorn-fanatiker og fanboy – noen må vel gi også denne minoriteten et ansikt. I år er jeg å finne hjemme, langt unna roselukta. Ikke bare for furtingens skyld, hensyn til risikogrupper i omgivelsene ble også vurdert. Regionen klarer seg nok gjennom en seksdagers uten mitt nærvær.

Men før dette gikk rett øst, så var min ett-årsplan for mellomjazztiden å oppdatere meg på Zorn-katalogen. Jeg hadde rett og slett misligholdt fan-statusen de siste årene. Tanken var å avslutte alle strømmeabonnementer – Zorn er ikke å finne på noen av disse – og bruke alle de sparte midlene på hans foretrukne distribusjonsmedium: CD-er! Dette har lyktes over all forventning, og overskuddet fra strømmestoppen er blitt brukt flere ganger enn jeg tør å regne på. Boden er full, og portrettet mitt henger muligens hos et par plate-pushere på andre siden av Atlanteren.

Så min trøst nå er en walkman full av god musikk som sikkert holder både ett og to år til. Etter mer eller mindre systematisk lytting kan jeg si at Moldes resident-program ville vært en spennende kombinasjon av nye prosjekter og historiske referanser. Masada-prosjektet er helt sentralt, og var tildelt en egen dag. La oss for Jahves skyld håpe at Masada String Trio er den samme etter pandemien.

Orgelet i det lokale gudshuset sto klart til å bli del i den voksende serien av improviserte kirkeorgel-soloer, og kanskje kunne denne blitt hermetisert på CD også. Et klart høydepunkt vi så frem til var bagatellene, en serie med hundrevis av komposisjoner fremført av en merkbar andel av New Yorks musikalsk begavede befolkning, i to helaftens bolker på én og samme dag! Ikke finnes disse på CD heller – ennå.

Det ville blitt en mer lavprofil residens, med en famøst tilbaketrukket bakmann og komponist. Feiende åpningstale og pliktskyldig dansing i streetparaden kunne vi nok sett langt etter. Men det var snakk om en Zorn-sighting på Jazzakademiet, og at kanskje opptil to medier kanskje kunne få et intervju – per epost.

Det lå an til å bli en annerledes festival – men det var før “annerledes” fikk en helt ny betydning.

Hurra likevel for Molde, som debuterer som nasjonal jazzfestival i 2020. Vi håper alle er flinke og vasker hendene, og at gjennomsnittsalderen i norsk jazz forblir ca. den samme når alt er over.

Vi som ble aller mest skuffet tenker å sutre litt i et hjørne og akseptere at den store festen ble utsatt, men håpe at den kanskje ikke er avlyst. En optimist kan alltid håpe på neste år, men vi bør innse at dette viruset kan ta årevis å bli kvitt. Kanskje en Zorn-fest kan skje neste år, eller kanskje i 2022. Svaret blåser bokstavelig talt i vinden – om WHO er med på at det er en smittevei denne uka.

Til da skal vi blodfans bare håpe det beste, sammen med resten av planeten. Og hver gang vi skilles blir avskjedshilsenen:

– Neste år, i Molde!

———-
Faktaboks:
Walkman: En telefon som spiller musikk uten å avbryte når noen snapper deg.
CD: Tallerken-formet minnepinne med forhåndsstrømmet musikk.