Se, Hemulen danser

Kvartetten Hanna Paulsberg Concept og dens venner kom så, og vant! Venerunt, viderunt, vicerunt!

Da Hanna Paulsberg og hennes tre kompiser fra studiedagene i Trondheim – Hans Hulbækmo, Trygve W Fiske og Oscar Grönberg – dannet Hanna Paulsberg Concept hadde de nok liten anelse om at de skulle holde det gående i ti år, og stadig vokse seg større. Tør jeg våge den påstanden at Hanna Paulsberg Concept er noe av mest helstøpte, karakteristiske og unike bandet vi har i Norge i dag? Ja, det tør jeg.

Allerede året etter oppstarten vant de Young Nordic Jazz Comets som dette året ble arrangert på Fasching i Stockholm. Måneden etter, i oktober 2011, vant kvartetten dessuten Jazzfest Ungs talentpris. De spilte første gangen på Moldejazz da de var i finalen i JazzINTRO i 2012. Riktignok vant de ikke den gangen, men at de har satt like store spor etter seg som en annen av finalistene dette året, trioen Moskus, det er det ikke den minste tvil om. Dette året i JazzINTROs historie huskes blant annet for, antallet Tordenskjold-soldater i finalen, som var enormt. Hans Hulbækmo var med i to band – og han var langt fra den eneste og heller ikke den med flest plassbilletter i finalen.

Den gangen presenterte de seg som sterkt inspirert av Wayne Shorter Quartets energiske og melodiske samspill, det som for mange er omtalt som Footprints-kvartetten; en kvartett som forøvrig spilte på Moldejazz i Bjørnsonhuset det samme året. Men etter disse første årene har kvartetten lagt mange alen til sin vekst og har utviklet seg til et konseptuelt sterkt og tydelig band i den norske bandfloraen. Ikke minst skyldes det Hanna Paulsbergs låter, som er et springbrett for den felles fascinasjonen for leiken i samspillet.

Til tiårsjubileet i 2020 hadde de tatt med seg tre venner, Thomas Johansson på trompet, Elin Rosseland på vokal og Håvard Aufles på synth og annen elektronikk. Som festivalsjef Hans-Olav Solli understreket var dette en del av det opprinnelige programmet – ante-korona – og som dermed kunne gjennomføres nesten som planlagt.

Programmet er bygget over det Paulsberg omtaler som flere gamle låter, flere i det hun kalte nye og morsomme arrangementer utført av Oscar Grönberg. Ayumi (fra Eastern Smiles, 2016), Sang til Pastor Wang (fra Waltz for Lilli, 2012) med ny tekst  skrevet av Elin Rosseland for anledningen og Hemulen (fra Song for Josia, 2014); – den første sangen av mange jeg har skrevet om Hemulen, sier Paulsberg. Denne figuren i Mummi-bøkene som representere det plikttro på grensen til det fanatiske, men innerst inne er en ganske så eiegod figur.

Samspillet i kvartetten er som vanlig intuitivt, med lynkjappe utvekslinger og nærmest telepatisk samordnet aksjon. Dette kjenner vi godt etter alle disse årene både med og uten trompeteren Magnus Broo. Allikevel må jeg si at de tre gjestene i dag løftet musikken til helt nye høyder. Thomas Johansson er et fyrverkeri som leiker intenst og dynamisk med Grönberg. Elin Rosseland tilfører musikken en helt ny dimensjon, som åpner opp låtene og skjærer gjennom materien som en skarp kniv i en blodig biff. Håvard Aufles legger til et nytt rom i denne musikkens huset, med et auditivt univers som spenner fra det dramatiske til det sprø og lekne.

Oscar Grönberg er som en gutt i godtebutikken, og som makter kunststykket ikke bare å forsyne seg av det som serveres, men som smelter, rører sammen, koker og former nye sukkertøy og andre godiser. Det ene øyeblikket er han lyrisk og fargeleggende, i det neste er han et uvær på linje med salige Don Pullen på sitt heftigste, som på veien sender avgårde lissepasninger med bredt glis om munnen. Trygve Fiske er en solid bastion, kjellermester og sammenholder, mens Hans Hulbækmo er plassert på midtbanen i en liberorolle – med alle fullmakter. Denne trioen er i seg selv et kraftfelt.

Men når så sjefen sjøl, Hanna Paulsberg – «hun spiller som en gud» ville vi sagt for noen tiår siden – setter skap, stoler, bord og hele sofaen på plass, er det bare å sitte rett i ryggen og følge med. For her er det historie, fortellerevne og friskhet i hvert blås. Hennes tone og spillestil er ikke bare gjenkjennbar, men det sitter så mange linjer tilbake til opptil flere av de klassiske og store tenoristene i jazzhistorien etter 1960. Et øyeblikk kommer det noen linjefragmenter som raskt bringer fram bildet av Sonny Rollins når han la inn sine små sitater fra blant annet Don’t Stop the Carnival i sine soli.

Mens vi går ut i den milde Moldekvelden og nynner på musikken som fortsatt klinger i hodet, har Hemulen vært på karneval og danser leende inn i skyggene.