Selvfølgelig har alderen lagt et lag av skumring over stemmebåndene til Karin Krog, men kunsten å skjenke sangene hun fremfører en særlig verdighet er der forsatt i høyeste grad.

Når årets Artist in Residence entret scenen på Teatret Vårt i går kveld kunne man kanskje frykte at det skulle hefte noe overvintret ved musiseringen. Men Karin Krog synger som om hun gjør kur til musikken. Når hun er som mest inspirert, hefter det en nærmest orfeisk glød over Krogs vokal. Det låter overhodet ikke nostalgi, men nærmest som den edleste ferskvare.

På programmet står komposisjoner av Michel Legrand, John Surman, Joni Mitchel, Blossom Dearie (med norske aner, for øvrig) og flere, og de fremføres med en atmosfærisk dåm som var vi hensatt til en velurdrapert kjellerbule i mellomkrigstidens hedonistiske Berlin, der sigarettene ble røkt med munnstykke og sigarrøyken krøllet seg svevende rundt matte lysekroner.

Karin Krog. Foto: Hogne Bø Pettersen

Vel, damen er altså ikke akkurat et gnistfyk av energi lenger, men sangene som denne kvelden står på spillelisten er definitivt til å opprømmes av. Hun propellerer sine tekster med den erfarne innforlivelse bare et langt liv på scenen kan gi.Her er sanger som formidler skraveringer av tristesse og sjatteringer av levd liv til et komp av bass og gitar belesset med respekt for hvem som er den virkelige stjernen.

Det gynger stundom så ettertrykkelig at en griper seg i å lure på om selveste tyngdekraften spiller oss et puss. Hun husholderer med stemmen på sjarmerende vis, men er samtidig ikke gniten med fraseringene og gir til beste en deklamatorisk pondus som bent frem er imponerende. Timingen og den berømmelige feelingen er fortsatt i høyeste grad present.

Krog krydret konserten med velvalgte verbale muntrasjoner fra sitt lange forhold til Moldejazz, og blant de fornøyeligste anekdoter må nevnes introen til Krogs egen komposisjon Who knows, som også var på repertoaret i Revehallen i oppstartsåret 1961. All I want  ble introdusert som Joni Mitchells fineste sang, og ble tolket lavmælt og luftig med sjarmerende små lakuner. Flere av ektemannen John Surmans komposisjoner kom også i perlende versjoner, og nevnes særlig må Canto Mai som er mer bossanova og tango enn jazz, og som har en tekst som best kan beskrives som «surmanesisk», et kaudervelsk tungemål som ikke betyr noen verdens ting utover å være lydmalende.

Karin Krog. Foto: Hogne Bø Pettersen

Denne rapportør har tidvis ikke latt seg henrykke av Karin Krogs vokal slik den fremstår på utallige plateutgivelser. Kanskje har stemmen hennes falt litt «in between» en Monica Zetterlunds pure jazzstemme, og noe mer swingende popaktig a la Lill-Babs. Men når vi lufter denne innvendingen for folk som kan betydelig mer om damens musikalske virke, får vi et iskaldt blikk i retur. Ett er i hvert fall fullstendig på det rene; denne kvelden i Teatret Vårt anrettes musikk dypt forankret i en særegen stillfarenhet, som sukk fra årebladene når en robåt glir gjennom sølvblankt månebelyst vann.

Staffan William-Olsson på gitar og Terje Gewelt på bass skaper den nødvendig trygghet rundt den store stjernen. 

Noen friheter skal man kunne tillate seg når kraften i beina ikke lenger er som den en gang var. – Jeg orker ikke å gå ut og så inn igjen, så vi tar ekstranummeret med en gang, sa Karin Krog med et skjelmsk smil. Så leverte hun en nydelig versjon av “Everytime we say goodbye”.  Og i oppløftet stemning tar vi farvel med Teatret Vårt etter halvannen time, og fra den høyt hvelvede pastellblå himmelen faller et matt skumringslys over byen. Etter denne konserten kunne det godt ha falt litt stjernestøv også.

Besøkt 141 ganger
Previous post

Se, Hemulen danser

Next post

Legg vekk mobilen!

Christen Hvam

Christen Hvam