Krog i kvintett-format

Det var en åpenbar forskjell på onsdagens seanse i residency-serien med Karin Krog og tirsdagens konsert i Teatret Vårt: Tirsdagen bød på Krog som soloartist med backing, onsdag var hun sangeren i en kvintett, ikke soloartist med et band.

Det er noe med Karin Krog anno 202o som virker så tilforlatelig tiltalende. Det er ikke sånn at hun stormflørter med sitt publikum på divaaktig maner, neida, på ingen måte, men hun fanger oss inn med små historier og noen sjarmerende vipp i munnvikene, noen enkle sving med armene og hoftene. Ja kanskje fornemmer man en svai av sjenanse over skikkelsen. Ikke vet vi, men det blir så uutgrunnelig sympatisk, det hele.

Konserten startet med You better love my while you may, en låt av James Darren og en del av repertoaret til Shirly Bassey, og tonen var satt, som det heter. Allerede til andre låt gjorde saksofonisten John Surman sin inntreden, Karins gemal og musikalske samarbeidspartner gjennom mange år. Og på sett og vis kan man vel si at dette i vel så stor grad ble nettopp Surmans aften. Med sitt erkebritiske utseende ser mannen virkelig ut som om han ikke kan komme fra noe annet sted på kloden enn nettopp det store skjæret i sørvest – og det er ment som et kompliment. Surman imponerte storligen med virtuost spill, vekslende mellom sopransax, barytonsax og bassklarinett.

Suman kontrasterte sitt spill fra det det rolige og stillfarne til det hektisk hurtige og nærmest skrikende, noen ganger så til de grader voldsomt, som var det lyden av en klynge sultne måker som kranglet over en fiskeskrott vi hørte. Og programmet var også dominert av hans komposisjoner.

To av hans melodier ble for øvrig også fremført i Teatret Vårt tirsdag, der Krog ble backet av kun gitar og bass: It Could Be Hip og Canto Mai, Med kvintetten i Bjørnsonhuset kom begge enda bedre til sin rett, ikke minst fordi Surmans saksofonspill tilførte låtene et særdeles kledelig karnevalistisk klo. Kveldens høydepunkt ble imidlertid fremføringen av Caravan av Juan Tizol og Duke Ellington, en komposisjon med klare ararbiske konnotasjoner, og fremført som om vi formelig kunne se for oss kamelenes klover sparke i sanden under en dypblå og stjernestinn ørkenhimmel.

Bandet, The Meantimes, som har vært Karins trofaste besetning i en halv evighet, er jo heller ikke en gjeng med hvem-som-helster. Vigleik Storaas, piano, Bjørn Alterhaug, bass og Tom Olstad, trommer er alle navngjetne musikanter og innehavere av Spellemannprisen, og fikk også individuelt vist hvorfor de er Krogs favoritter.

Som en tributt til BLM, Black Lives Matter-bevegelsen, kom også en spesiell versjon av Strange Fruit, der Karins  deklamerende stemme spilte opp mot Olstads vindfulle trommeri. Billie Holiday brakte sangen til evighetens enger med en tekst som  innkapsler en uhygge uten make i sangenes historie. Også Charles Mingus’ Goodbye pork pie hat, en hyllest til saksofonisten Lester Young, var blant konsertens mest memorable øyeblikk.

Karin Krog synger som en god skihopper hopper. En minutiøs timing i satsen, den vakre, stilrene melodiske følelsen av svev og dette presise nedslaget i teksten. Så langt i residency-programmet har hun vist at hun er en artist du ikke kan spenne for en bestemt sjangermessig vogn. Vi gleder oss allerede til siste akt: Tea with Thelonius på torsdag.