TIDE- og rommet mellom

Den travle livsstilen som mange fører i vårt samfunn i dag kan gjøre et menneske nummen. Vi kan fort ende opp med å respondere på omgivelsene våre på automatikk. “TIDE” er et forsøk på å vekke opp menneskers sensitivitet ved å gi publikum en helhetlig sanselig opplevelse. Dans og musikk smelter sammen til ett uttrykk, som ikke bare kan oppleves med øyne og ører, men med hele sanseapparatet.

Salen i Teatret Vårt var rigget om, slik at vi som publikum satt rundt scenen, som var midten av gulvet. Bare dette, denne nærheten til forestillingen var en ny opplevelse, spennende og faktisk litt utfordrende, da vi veldig ofte er plassert i trygg avstand fra utøverne. Nå var de nær oss, så nær at jeg faktisk kunne kjenne varmen og bevegelsene .

Bára Sigfúsdottir og musiker Eivind Lønning utgjør duoen TIDE. De har de siste årene reist verden rundt med sin improforestilling, og framført den i alt fra stuer, til store ballettscener. De to er et par, ikke bare på scenen, men også utenfor, og venter nå barn, noe vi kunne se på den smått voksende magen under danseklærne til Bára. Dette var ikke til hinder for noe, men forsterket heller inntrykket jeg satt igjen med. Konseptet visker ut avstanden mellom sjangere, der bevegelse både musikalsk, men også fysisk viste seg å være sentral. Begge to var i konstant bevegelse, med noen små unntak, der Bára reagerte på de lydene som Eivind skapte med hornet sitt og vise versa. Det skapte et rom både mellom dem og oss som publikum, der det fjerne plutselig ble veldig nært. Det er sjelden jeg hører trompet uten noen form for mikrofon eller effekt på dagens scener, men slik Eivind behandler instrumentet, så var ikke dette nødvendig. Han brukte instrumentet like mye perkusivt som tonalt, men for dere som kjenner messinginstrumenter, så skapes det toner bare ved å trykke ned ventilene. Klangen i selve instrumentet gir kommer utrolig godt fram i et rom der kun dette er eneste lydkilde.  Det er imponerende hvor stort spekter av lydbilder en kan skape med ett enkelt instrument, og et rom som gir alle lydene plass.

Bára Sigfúsdottir er en danser med et enormt register. Dersom du så nøye etter, var hele kroppen, fra tåspissene og opp til håret i aksjon. De små detaljene med tær som blafrer som løv i vinden, og motsatte bevegelser i fingrene sier mye om hvor mye musikk det er i en slik kropp. Sterke bevegelser, nærmest firkantede, med tydelig point og flex, ble avløst av rullende, nærmest svevende bevegelser. Det er lite rytmikk i musikken, men da begge to mer eller mindre marsjerte rundt i rommet ble jeg nesten overrasket. Det frigjorde en slags energi, en forløsning, der de to hadde lett etter harmonien og plutselig fant den.

Dette var en sterk opplevelse. Den frie improvisasjonen har ingen grenser og kunstuttrykkene som smelter sammen har ingen sperrer. Det handler i stor grad om å skape der og da, og det gjorde disse to.