Neon Ion slår gnister

Neon Ion er Natalie Sandtorv i en mer pop-musikalsk retning enn det vi ble vant til etter at hun gjorde prosjektet «Freedom Nation» i Storyville på festivalen i 2017, etter å ha fått festivalens jazztalentprisen i 2016.

Plata «Heart Echoes» ble sluppet i mai på labelen Jazzland til strålende anmeldelser, selv fra gamle, slitte jazzere. Og det var velfortjent, alt sammen.

Når hun i går kom til Teatret Vårt igjen med det nye prosjektet og sitt nye band, så vi starten på noe som antakeligvis kan vokse akkurat så langt som hun selv er villig til å ta det. Dette er medrivende, medlevende og medfølende musikk. Det aller største problemet med denne konserten er at vi må sitte stille. Jeg gleder meg til den dagen vi kan oppleve dette under normale omstendigheter – med dansbare muligheter.

Et ion er et atom som har mistet, eller fanget opp, ett eller flere elektron. Artistnavnet Neon Ion blir altså noe slikt som en edel vandrer. Her tar Sandtorv musikken sin til helt nye steder, fra venstre mot høyre, Martin Vinje på tangenter, Karoline Wallace på vokal, Torgeir Hovden Standal på gitar, Kristian B. Jakobsen på el-bass og synth, Ole Mofjell på perkusjon og Henrik Lødøen på trommer. Vi får musikken fra plata med et par nye låter. De starter med Influenza – uten at det er noen kommentar til dagens virale virkelighet – og derfra går det bare en vei: oppover.

I tillegg til flere låter fra plata, ble vi servert tre nye låter, Wild Fire, Mind Games og Orbit. Jeg vet at de har minst et par nye låter til på lager, så det tegner mot at vi om ikke lenge vil se ei plate til. Heftig funky, groovy, R&B-influert, med noen heftige bassganger og et rytmemønster som sitter i ryggmargen. Stilens røtter indikerer at trommer- og bassgroove er viktige elementer. Nesten i voldsomste laget! Jeg hørte bandet for to måneder siden i Oslo, og om noe så var det tightere, fastere og mer drivende denne gangen.

Det er Martin Vinjes tangenterier som holder det sammen, gjennom den tunge, undulerende og dansende veggen av perkusjon fra Mofjell og Lødøen. Jakobsens basslinjer, dels på synth, men mest på el-bass, sitter i underlivet som en spent fjær – like før den er strammet så hardt at den truer med å ryke. Men ryker den? Å, neida! Vinjes og Wallaces vokale bidrag setter farge og overbygning til flere partier i sangene, mens Standals gitarspill er poengtert og tydelig.

Men Neon Ion er først og fremst Natalie Sandtorv, og takk for det. Hun stråler på scenen, og selv gamle isfjell er nødt til å akseptere at den harde blåisen der inne begynner å smelte. Og der inne er dette overhodet ikke et klimaproblem. Alt dette mens vi visualiserer oss selv som deltaker i en dansende, organisk utviklende festforestilling som glir inn i moldenatten. Vi gleder oss til muligheten til å oppleve musikken dans IRL, og ikke bare IVL.