Magnifikt i Domkirken

Trondheim Voices og TrondheimSolistene leverte Jon Balkes integrerte verk Anodyne/A World of Daughters i noe som må ha vært en av tidenes vakreste kirkekonserter i Molde Domkirke.

Det stemmer oss alltid til ettertanke og refleksjon i det vi stiger inn i kirkerommet i Molde Domkirke. Det er noe med alle de store konsertene som klinger under det høye taket i kirkeskipet, og som skaper resonans og assosiative harmonier i oss som minnes dem. Forventningen sitrer i kroppen — nok en gang. Men i dag er det noe som gjør denne følelsen enda sterkere og så mye tyngre å bære. Et minne som er tungt å bære, men som også må stå som en advarsel til oss alle.

I dag skal vi oppleve et verk skrevet av Jon Balke for kor, strykere, perkusjon og elektronikk. Verket er skrevet over to tekster av den nå 79 år gamle amerikanske poeten Yusef Komunyakaa, Anodyne og A World of Daughters. Denne informasjonen alene skaper sterke følelser, i det minste hos denne skribenten. For diktet «Anodyne» — som betyr smertestiller, fra gresk ‘an odynos’, ‘uten smerte’ — hørte vi første gangen i Balkes regi med Trondheim Voices og Batagraf, lørdag 23. juli 2011 i Kulturhuset.

Akkurat, du har helt rett, dagen etter den famøse fredagen med Regjeringskvartalet og Utøya. I de timene og dagene som for alltid vil være brent inn i sjelen på mange av oss. Framføringen i Kulturhuset den kvelden ble akkurat det som tittelen til Komunyakaas dikt angir — det ble smertestillende. Vi roper det det ut, høyt, sammen: Aldri mer!

Siden den gang har Jon Balke skrevet mer musikk for Trondheim Voices, denne gang over teksten A World of Daughters fra samme forfatters hånd og hjerte. Dette verket har tidligere blitt framført av Trondheim Voices og Jon Balke i samarbeid med München Kammerorkester. Komunyakaas tekst er en hyllest ikke bare til Komunyakaas egne døtre, men også til all verdens døtre, i nåtid, så vel som fortid. Han trekker i teksten linjene tilbake til Lucy, den 3,2 millioner år gamle kvinnen av menneskearten Australopithecus afarensis.

Lucy, eller som hun gjerne kalles i Etiopia, Dinkinesh — ‘du er fantastisk’ på amharisk, det semittiske språket som tales av mange i Etiopia. Lucy ble oppdaget i Awash-dalen i Etiopia i 1974 og var en stor sensasjon og banebryter for en helt ny forståelse for menneskehetens forhistorie. Navnet Lucy fikk hun fordi ekspedisjonen som fant henne stadig spilte Beatles’ «Lucy in the Sky with Diamonds» høyt under utgravningene. Komunyakaas budskap i denne teksten, slik jeg leser det, er at vi alle er medlemmer av Lucys klan, vi er alle hennes etterkommere, og dette må vi aldri glemme. Vi må ikke akseptere skiller, forskjellsbehandling, ‘oss og dem’-argumenter. Vi er et felles vi, vi er alle oss og ikke dem, takket være en verden av kvinner.

I går ble vi servert nyskrevet musikk av Jon Balke over diktet Anodyne, denne gangen altså for strykere, stemmer og perkusjon/elektronikk, integrert sammen med musikk over teksten A World of Daughters. Det er definitivt en integrasjon, for jeg opplever dette som et integrert verk; et dynamisk, organisk voksende, ebbende, trøstende, oppbyggende verk.

TrondheimSolistene ble ledet av Christian Eggen, denne mannen er en mester i å skulpturere og løfte fram detaljer i kompositoriske verk som dette. For dette er først og fremst komponert musikk, selv om det forekommer mange improvisatoriske elementer i løpet av framføringen. Men det er ikke soloprestasjoner — verken improviserte eller komponerte — som skal framheves her. Det kollektive og samhandlende uttrykket fra TrondheimSolistene, Trondheim Voices og Jon Balke på perkusjon og elektronikk er det eneste som teller.

Vi blir først servert diktet «Anodyne» som et grunnlag for en musikalsk reise som ikke kan beskrives med ord. En til tider nærmest nyklassisk overgang og fragmenterende gjenoppbygging leder over i musikk over teksten «A World of Daughters». Til sammen gir det et mektig budskap. Menneskeheten er i ferd med å ødelegge seg selv og sitt livsgrunnlag, det som den har brukt hundrevis av år på å oppnå. Dette er vi i ferd med å kaste på båten, akkompagnert av falske profeter som gjør alt de kan for å etablere det de kaller alternative sannheter. Ene og alene fordi det tjener dem og deres kumpaners interesser. Jeg innrømmer det gjerne, jeg er redd for menneskets framtid. Livredd!

Kampropet om at vi er ett, vi er i samme båt, må nå gjalle sterkere enn noensinne. Uten det går det ad undas med oss alle. Hva var det Torbjørn Egner sa? «Meget er forskjellig, men det er utenpå.» For inni, der er vi alle like! Et godt sted å begynne er å låne øre til Jon Balke, Trondheim Voices of TrondheimSolistene.

It begins in memories heter det i Komunyakaas tekst. Det hele er sublimt, det er vakkert, det er overveldende. Men mer, det er bildeskapende som få andre musikkverk jeg har opplevd i det siste. Det er et polyfonisk vell av kontrapunktisk vellyd. Men det blir aldri massivt, det blir overveldende, men uten at du drukner i det, blir borte eller forsvinner i det. Verket har en letthet, en nesten gjennomsiktig skjørhet, som løfter, og som drar deg med oppunder takhvelvet i denne kirken. Det advarer, men det trøster også.

Jeg må gripe tilbake til et gammelt ord for å beskrive opplevelsen, framføringen har en skirhet i seg som blir hengende ved i lang tid etter at vi har gått ut fra kirken. Ut i Molde-natten på denne nestsiste kvelden i den sekstiende jazzfestivalen. Aner vi A new dawn?