Arne Torvik Trio. Foto: Dagfinn Reppen

Nordisk blues i kirken

Nordvesten var mild og varm i dag i Teatret Vårt. Arne Torvik Trio leverte musikk som beroliger, varmer og vekker ettertanke.

Arne Torvik og hans trio hadde så vidt fått sluppet sitt nye album Northwestern Songs da det meste av kulturlivet ble stengt ned i mars 2020. Da Moldejazz inviterte til konsert med Arne Torvik Trio i Teatret Vårt fredag ettermiddag, så var det på sett og vis slippkonserten vi fikk. Torvik fortalte at dette var den første konserten de holdt etter plateslippet.

Arne Torvik Trio. Foto: Dagfinn Reppen

Men den som trodde at Torvik og hans to medmusikere, Bjørnar Kaldefoss Tveite på bass og Øystein Aarnes Vik på trommer ville servere oss musikken vi hadde hørt fra det nye albumet tok feil. For i mellomtiden hadde de tre vandret videre. Og som Torvik sa det, den første, Home, var lik den som er på plata, mens Åpent Rom, som navnet tilsier er et åpent rom.

Vi ble servert et knippe låter og tema både gamle og nye. Så vidt jeg fikk med meg var bare to låter fra det nye albumet.

Arne Torvik Trio. Foto: Dagfinn Reppen

Men konserten åpner med et innledende, vakkert pianospill som gir meg en følelse av å være på en kirkelig pianoresital. Vik legger på et lag cymbaler, før Tveite fyller ut. Låta Geert er navngitt etter Torviks inntrykk fra TV-serien Europa — en reise gjennom det 20. århundret, ledet av historikeren Geert Mak. Det hele utvikler seg langs en lyrisk åre jeg vil karakterisere som kleinkunst. Noen vil kanskje oppfatte dette som negativt, men det er ment som det motsatte. Det er musikk uten de store fakter, her skjer utviklingen i de små detaljer.

Bobo er en åpenbar hyllest til den svenske pianisten Bobo Stensson. Det er vakkert, innsmigrende og varmende. Kanskje savner jeg noe som gir litt større motstand, at det i all denne melodiske skjønnheten er noen tagger og mothaker. Det er Torvik som står for presentasjonen. Tveite skaper variasjon i tematikken, men holder det hele sammen gjennom gjentatte mønstre. Ei av låtene er tydelig bygget over et bass-vamp i kvartspranget D-G — insisterende og stemningsskapende.

Vik har en spillestill på trommer som jeg opplever som åpen og fargeleggende, cymbalbruk som aksentuerer og varierer temaet det spilles over. Gjennomgående opplever jeg en melankoli i musikken som gir assosiasjoner til folkemusikk, og kanskje særlig til den store salmeskatten norsk folkemusikk er så rik på.

Arne Torvik Trio. Foto: Dagfinn Reppen

Konserten avsluttes med en suite som Torvik presenterer som bestående av tre satser, Cinematic Part 1, 2 og Part 3. Dermed er det ikke overraskende at det er cinematisk musikk som blir presentert.

Som ekstranummer får vi høre musikk Torvik har skrevet til et tekstbasert prosjekt ved Nynorsk kultursentrum. Prosjektet het Stader for skrift. Den låta vi får, med åpenbare salmerettede konnotasjoner, har Torvik derfor kalt Places to Write. Jeg opplever nesten at jeg kan kjenne lukta av det tjærede inventaret i ei lita norsk trekirke, et ubestemt sted i Norge. Det er helt nedpå, det er vakkert. Temaet roper etter en tekst.

Kanskje kan vi kalle musikken Arne Torvik og hans trio framfører for en nordisk blues?

Besøkt 164 ganger